MENINGER: Hans Martin Johnsrud
Det var en gang en bydel
MENINGER: Det var engang en bydel hvor barna trygt kunne gå til skolen på bare
noen få minutter. Der var alt de trengte i gangavstand – både en god skole,
barnehager, butikker, fotballbane, skøytebane, turnhall, til og med en egen slalåmbakke
og skolekorps. Kort vei til toget var det også. På en halvtime kunne de voksne komme
seg til hovedstaden hvor mange jobbet. Bil trengte man nesten ikke tenke på i
hverdagen, og sannsynligvis hadde bydelen landets største tetthet av elsykler,
som ble flittig brukt sommer som vinter.
Midt i bydelen hadde de ett eget idrettslag i røde og hvite farger, som
i over hundre år hadde samarbeidet tett med skolen. Nesten alle barna var med i
idrettslaget, og de hadde til og med
sitt eget solidaritetsfond slik at ingen barn skulle oppleve å stå utenfor. Idrettslaget
hadde også en idrettsfritidsordning for barna etter skoletid, som var så populær
at det ofte var ventetid og rift om plassene. Her fikk barna leksehjelp,
varmmat og aktivitet. På onsdagene kom pensjonistene i området på besøk til barna,
hjalp de med lekser og fortalte historier. Barna stod på skøyter om vinteren og
spilte ballspill når snøen tinte, de lekte i Drammenshallen og spilte frisbee
på Bikkjestykket. I tillegg til fotball fostret idrettslaget mange av landets
beste bandyspillere, og de hadde ett av landets største jentebandylag.
Bydelen lå i en kommune som nylig hadde vedtatt en ambisiøs
klimastrategi for å bli Norges grønneste kommune. Og der resten av kommunen
slet med å innfri nettopp dette, gikk denne bydelen foran som ett godt eksempel.
Bydelen hadde en skole som var over 100 år gammel. En skole som var så
populær at den alltid hadde vært full, så full at kommunen flere ganger måtte snevre
inn på skolegrensene da det ikke var plass til alle barna som ville gå der. En
skole som også ville vært full i fremtiden. Skolen var ett naturlig
samlingspunkt for alle i bydelen; korps, treninger, 17. mai, fester, bursdager
og andre aktiviteter fra morgen til kveld. I tillegg fungerte skolens
utearealer som møteplass for barn og ungdommer på fritiden med en liten
fotballbane og et basketstativ som foreldrene samlet inn penger for å kjøpe
inn. Skolen lyktes godt med integrering og faglig scoret de høyest i kommunen
på nasjonale prøver.
Skolen med sine 365 elever hadde akkurat det antall (300-350) som forskerne
sa var den ideelle størrelsen for elever og lærere om man skulle ivareta både
sosiale og faglige hensyn.
Kommunen hadde dessverre problemer med ungdomskriminalitet i nærheten
av bydelen. Ingen av elevene eller tidligere elever fra denne skolen var involvert
i dette, men like fullt engasjerte foreldrene fra skolen og bydelens idrettslag
seg i Natteravnordninger og forebyggende arbeid. De fikk ros av politiet og
kommunen for arbeidet de gjorde.
Bydelen fikk etter hvert et så godt rykte at boliger som kom for salg
vekket stor interesse, spesielt hos barnefamilier fra Oslo og Bærum. Ofte
engasjerte folk som ville skape og bidra til fellesskapet, og som fremsnakket
byen og bydelen. Gode skattebetalere var de forresten også, akkurat slike
kommunen drømte om. Faktisk hele åtte av «Topp 20» på områdets skatteliste hadde
på et tidspunkt barn på skolen. Noe slikt hadde aldri skjedd før i kommunen, det
stod i sterk kontrast til andre sentrumsnære bydeler hvor formuene ofte tilhørte
folk på over 60 år, med lite netto tilflytting og ofte sosiale utfordringer. Fremsnakking
av bydelen førte mye med seg. I løpet av 10-15 år vokste boligprisene i bydelen
mye raskere enn i resten av kommunen.
Innflyttere og foreldre på skolen fikk stor påvirkning på kommunen
utover gode skatteinntekter. Flere kjente personligheter flyttet til bydelen.
Kommunen og bydelen fikk sin første kjendiskokk som startet en restaurant som
fikk folk fra Oslo til å reise til kommunen. I tillegg gjenåpnet han kommunens
landlige storstue – Åspaviljongen – sammen med blant annet foreldre han møtte
på skolen til barna. En nyinnflyttet far fikk «Kongen Befaler» til å starte
sendingene sine i kommunene sitt teater fremfor Oslo. Nesten 50 ansatte hadde
de i sving der borte i teateret. En nyinnflyttet mor fikk Ylvis brødrene til å
velge kommunen til sine show i 2024.
Det er uvisst hva kommunen endte opp med i gevinst, men prisen var et tap som ikke kunne måles i penger
Bydelen hadde og sitt eget kjendisband. De het Donkeyboy og ble startet
av to brødre vokst opp så kort fra skolen at de kunne starte å gå hjemmefra når
skoleklokka ringte. Bandet hadde også sitt eget studio hvor de i tillegg til
egen musikk lagde låter for mange av verdens mest kjente artister. Når skolen arrangerte
Halloween og lignende fester for barna lånte bandet villig bort lys, røykanlegg
og hjalp til.
Så en dag fikk kommunen – som hadde som mål å bli Norges grønneste
kommune – en idé: de vil flytte barna til en annen skole. Langt unna. Da kunne
de selge bydelens skole og bli rike. Trodde de.
De ville rive opp en hel bydel, en kultur og ett miljø som det hadde
tatt mange tiår å bygge opp. Fjerne samlingspunktet og det som knyttet bydelen
sammen. Splitte barna på flere skoler. De ville ikke at de fleste barna skulle
gå på den nest nærmeste skolen, eller på den tredje nærmeste. Nei, de ville at
barna skulle gå på en skole nesten tre kilometer unna, med flere hundre høydemeter
stigning. En bydel langt vekk fra barnas nærmiljø og trygge rammer. [Men, hva
gjør man vel ikke for å tjene penger?]
Var man voksen, rask til beins og uten tung skolesekk kunne man kanskje
gå bakkene opp til den nye skolen på 42 minutter. For små barn var det umulig å
gå så langt. En skummel vei med mye biler var det også. «Hvordan skal vi komme oss dit da?» spurte
barna. Men kommunen trakk på skuldrene som om spørsmålet ikke angikk dem. Er
det bra for miljøet om alle blir kjørt i bil da? Kommunen snudde seg for å
telle sine mynter, fordi det var gull å hente i en bydel som denne.
Hverdagskabalen gikk ikke lenger opp, barn måtte kjøres med bil hver
dag, en av foreldrene måtte jobbe deltid. For noen familier ble løsningen en
annen skole som lå litt nærmere, men som kom med en pris. Foreldrene betalte
for at barna skulle gå der – en privatskole. Vennegrupper og klasser ble
splittet opp. Noen av familiene flyttet tilbake til Oslo eller Asker der de
opprinnelig kom fra.
Regnestykket som skulle «skape et handlingsrom», ble i stedet et symbol
på dårlig forvaltning og manglende evne til å se helheten. De hadde visst glemt
å ta høyde for flere store boligprosjekter i bydelen. Barnefamiliene som skulle
ha skapt liv og aktivitet i området, forsvant. Skatteinntektene til kommunen
falt dramatisk. Skoleeiendommen ble vanskelig å selge. Og kostnadene knyttet
til en omfattende oppussing av skolen for over hundre millioner noen få år
siden, tynget fortsatt kommunens eiendomsselskap.
Den dagen barna tok farvel med skolen, var det som om selve hjertet i
bydelen sluttet å slå. Gatene, som en gang var fylt med latter og lek, ble
stillere. Idrettslaget forsøkte å fortsette, men med færre barn og færre
frivillige. Bydelen, som hadde vært et levende eksempel på et nært,
inkluderende og mangfoldig samfunn, ble med tiden et minne. Det er uvisst hva
kommunen endte opp med i gevinst, men prisen var et tap som ikke kunne måles i
penger: De mistet et sted hvor mennesker ikke bare bodde, men hørte til. De
mistet en bydel som var et godt sted å leve.
Av
Hans Martin Johnsrud
