Når alle må være enige – er det fortsatt rom for mangfold?

Publisert 25.03.2025 - 22:36 Sist oppdatert 26.03.2025 - 09:43

MENINGER: Debatten om regnbueflagget og Pride-markeringen i skolen har i Drammen utviklet seg til en årlig øvelse i polarisering. Tonen blir hardere, og mange opplever at det ikke finnes rom for nyanserte stemmer eller åpne spørsmål. Jeg har til nå valgt å være stille i denne debatten. Ikke fordi jeg mangler engasjement for inkludering og likeverd – men fordi det høye konfliktnivået ofte skyver bort dem som ønsker en respektfull samtale.

Men stillhet er ikke alltid svaret. Spesielt ikke nå, når mange foreldre vurderer å holde barna sine borte fra skolen under mangfoldsuken. Det er en utvikling vi bør ta på alvor. Ikke fordi vi skal gi etter for press, men fordi vi må spørre: Er det virkelig inkludering hvis barn holdes hjemme og fellesskapet svekkes?

Jeg forstår godt at skolesjef Thomas Larsen Sola og kommunen ønsker å løfte frem likeverd og inkludering. Det er verdier jeg deler. Men når hensikten pakkes inn i en praksis som mange ikke opplever som inkluderende, oppstår det et problem.

Flere foreldre har varslet at barna holdes hjemme. Det er ikke nødvendigvis et uttrykk for motstand mot mangfold, men en reaksjon på følelsen av å ikke bli hørt – og på at det ikke finnes rom for å være uenig uten å bli stemplet. Når dette skjer, rammes også barna – de vi ønsker å inkludere. Da blir ikke mangfoldsuken et symbol på fellesskap, men på utenforskap.

I år skal alle skoler i Drammen følge samme opplegg: Felles flaggdag, samlinger og ingen fritak. Dette er ønsket av rektorene, som har bedt om en felles praksis. Men hvorfor føler ikke skolene seg trygge nok til å finne egne løsninger?

I mange andre kommuner får skolene velge hvordan de markerer mangfold – tilpasset sitt lokalmiljø. Det er fullt mulig å vise støtte til mangfold uten at alle gjør det på samme måte, samtidig og med samme uttrykk. Når vi definerer alt sentralt, mister vi det som gjør mangfold ekte.

Et viktig stridspunkt handler om hva regnbueflagget betyr. For noen er det et symbol på kjærlighet og åpenhet. For andre er det knyttet til bestemte organisasjoner eller ideologier. Noen ser det som inkluderende, andre som politisk.

Alle disse tolkningene finnes i samfunnet – og bør også få plass i skolen. Å gi flagget én offisiell definisjon og forvente at alle slutter seg til den, er ikke forenlig med mangfold. Symboler betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker – det må vi anerkjenne.

Mitt utgangspunkt er klart: Skolen skal være en friarena – et sted for læring og trygghet, ikke en slagmark for verdikamp. Barna våre skal lære om hverandre i trygge omgivelser, ikke presses inn i voksnes kulturkonflikter.

Å møte ulikhet med respekt betyr også å anerkjenne at noen har andre verdier. Det er ikke et hinder for inkludering – det er selve fundamentet for mangfold.

Et mulig kompromiss er å tilby et alternativt opplegg under markeringen – et trygt rom der barn som ellers ville blitt holdt hjemme, kan delta i refleksjon og læring, uten å bli påtvunget symbolbruk de ikke identifiserer seg med.

Slik kan foreldre kjenne seg trygge på at barna fortsatt er inkludert – på en måte som respekterer familiens overbevisning. Barna får møte ulike perspektiver og lære i et fellesskap. Det ville være mangfold i praksis – ikke bare i ord.

Til slutt: Jeg ønsker ikke å ta fra noen retten til å feire, markere eller flagge. Men jeg ber om at vi også gir plass til å være forskjellig – også i skolen. Et samfunn som verdsetter mangfold, må tåle ulike ståsteder og flere måter å delta på.

Vi kan få en mangfoldsuke som bygger tillit og fellesskap – ikke murer. Men da må vi slutte å tvinge alle inn i samme form.