«Evig ung»: En latterbombe har gått av på Chat Noir

TEATER: Med: Hege Schøyen, Henrik Mestad, Bjarte Hjelmeland, Mari Maurstad, Paul-Ottar Haga og Gisle Børge Styve – som seg selv. Som den onde sykepleieren: Benedicte Søreng

Egentlig er det en lattermitraljøse, som hagler mot oss i en og en halv time. Vi kan ikke erindre at vi noensinne har ledd så intenst og nesten uten pusterom som denne kvelden.

30 minutter med toget, og hundre meter fra Nationalteateret stasjon, så er vi der. På utrolig koselige Chat Noir, hvor der er toseters sofaer, bord med lamper, og servering ved bordene. Settingen kunne ikke vært mer behagelig setting.

Chat Noir er omskapt til et gamlehjem, med helt spesielle beboere: En tilårskommen gjeng av skuespillere som liksom skal spille seg selv, bare 30-40 år inn i fremtiden. Innimellom har de referanser til sine egne tidligere karrierer. Dette er farse av øverste skuffe som treffer alle, og det er dritvittig.

I dagligstuen tørker søster Benedicte støv, og så kommer gjengen, haltende og skjelvende og stotrende. Sykepleieren behandler dem som om de var femåringer med fremskredet hjerneskade. Hun hjelper Gisle til å sette seg til pianoet (sminket til det ugjenkjennelige, men uten sminke kjent som pianist i Beat for Beat). Gisle 90+ år har mistet språket sitt, og mumler i vei på noe ingen forstår (helt stort skuespill). Men piano-evnene er i behold. Og når Benedicte går ut, stepper de gamle opp.

Hele gjengen begynner å rocke! Gjennom stykket får vi rock- og pop-klassikere fra 60-tallet og fremover. Her skrelles minst sytti år av, og de gamles indre ungdom får fritt spillerom. Nå kommer komediens frekke lillebror farsen frem: en saftig, folkelig og grovkornet humor. Farsen kjennetegnes også med fysisk humor, og harselering med lyter og handicap. Den har ett eneste mål: å få latteren frem, uten nærmere finesse. Evig ung har alt dette, og det går rett hjem. Damer; glem maskaraen denne kvelden – eller i alle fall gå for den vannfaste.

Døren går opp og strenge-Benedicte er tilbake. De gamle synker stille ned i stolene igjen. Hun underholder med litt kristelige salmer og sanger, rett fra Frelsesarmeens sangbok. «Han skal åpne perleporten så at jeg får komme inn, for med blodet har han frelst meg», synger hun. Hege er som de andre ateist, men så mild og snill: «Jaja, det er nå alltid festlig med litt Jesus».

Kontrasten mellom den unge sykepleierens nedslående sanger (Søreng imponerer med en helt utrolig sangstemme), og den freske gjengen byr på stadig nye komiske innslag. Mens hun er ute, får vi se 95 år gamle Henrik strippe til «You can leave your hat on». Resten hopper vi over å nevne – det må bare oppleves.

Stort sett balanserer ensemblet helt på rette siden av knivseggen hysterisk morsomt på den ene siden, mot grovt og plumpt på den andre. Mari Maurstad er den tilsynelatende senile som slenger ut groviser, som noen demente gjør, og med det kan bli ufrivillig morsomme. Men Mari 95 er jo ikke egentlig dement, og grove tabuord er bare morsomt i små porsjoner. Færre og litt mindre høylytt hadde bare løftet helheten.

En annen mikro-innvendig er at Bjarte og pianist Gisle et par ganger har en liten «hovmesteren»-kroppsspråk-etterligning. Men ikke mer enn at det går helt fint – de har i hovedsak sin helt egen stil. Utover dette, var alt bare rystende morsomt. Når Bjarte og den gamle raddisen Paul-Ottar begynner å sloss, på slow motion geriatrisk måte, tar det helt av. Der er en hendelse av den sorten man kan le av i all fremtid under en paraply når regnet høljer ned: «Tenk på den Paul-Ottar fikk i trynet av Bjarte». Vi sier ikke mer.

I anmeldelsen av stykkets første oppsetning på Det Norske Teater i 2009 skrev Mona Levin i Aftenposten: «Helsefarlig morsomt!»

Helsefarlig er det nå også – og kanskje enda bedre enn den gangen. Det er kvikkere, høyere tempo, mere showpreg og enda mer over the top humor. 2023-utgaven er ny-oversatt av Teodor Janson, som har hatt frie tøyler til å tilpasse teksten til dagens skuespillere. I tillegg har han tilført originalteksten øyeblikk av genial kreativitet, som vil muntre sinnet lenge.

En ettertanke: At dette gamlehjemmet er bare en drøm i et av verdens rikeste land. Det er et par tiår siden pressen skrev: «Nå må politikerne våkne og ta grep om eldreomsorgen. Generasjonen som twistet til Elvis og Jerry Lee Lewis på femtitallet skal om noen år inn på gamlehjem. De vil forlange rock og rødvin!» Det ble jo ikke helt sånn – eldreomsorgen ble isteden bare sorgen. Aps partikrisegruppe kan ta turen til Chat Noir og få noen nye tanker. Om de går inn for gamlehjem for alle eldre som ønsker og trenger det, hvor de kan treffe andre å rocke med, kan partiet ha funnet selve comeback-saken.