Hvorfor er Drammen en by uten sentrale innflytelsesrike venner?

KOMMENTAR: «Alle tenker på seg, det er bare jeg som tenker på meg», er tittelen på en bok av Sigrid Boo (pseudonym for Maren Sigrid Holmesland), en av mellomkrigstidens (1934) mestselgende forfattere i Norge.

Kanskje vi drammensere skulle ta til oss denne tittelen og begynne å snakke litt mer positivt om oss selv og kommunen vår. Ikke bare være så opptatt av politisk spill og strid som utelukkende skaper fiendskap.

Den siste tids debatt om det såkalte flyktningevedtaket viser, etter min mening, med all tydelighet at Drammen egentlig har meget få venner. Det gjelder innad i kommunen, men også i kongeriket ellers.

Hvem bryr seg om Drammen, utenom når det kan snakkes negativt om byen. Er Drammen i virkeligheten en småby, som ikke ser sine egne begrensninger, og ikke en by der aktivitetene blomstrer? Er slagordet «Attraktive Drammen» bare et munnhell blant politikerne og noen få selvutnevnte meningsbærere? Jeg bare spør.

For eksempel er det først når rikspressen har mulighet til å «snakke skit om Drammen», at de kommer i flokk og følge (les :flyktningevedtaket). Unntaket er den årlige skisprinten, men den alene er ikke nok til å opprettholde og utvikle gode, stabile og positive vennskap.

Hvor mange ganger politikerne, eller andre meningsbærere i Drammen, har trodd at byen har vært med i kampen om opprettelse av statlige arbeidsplasser og statlige institusjoner, har jeg ikke tall på. Så vidt jeg husker er fortsatt bare Husbanken den eneste statlige institusjonen som er kommet til byen i nyere tid.

Når hørte du for eksempel sist en av våre fremste folkevalgte stortingsrepresentanter fra Buskerud virkelig kjempe for saker i Drammen, eller ta et initiativ på vegne av Drammen? For ikke å si fremsnakke Drammen!

Stortingspresidenten, som er førstemann på Arbeiderpartiets stortingsliste, er mest opptatt av å vise seg frem i smilende selfies på Facebook. Høyres første representant er Erna Solbergs reserve på laglederbenken til Høyre i Stortinget, og er dermed fullstendig fraværende i lokale saker. Senterpartiets representant er, for å holde oss i jordbruksspråket, det jeg vil kalle politisk kastrert. Fremskrittspartiet har valgt å parkere sin Buskerud-representant i presidentskapet, og det blir det ikke mye drammenspolitikk av. Hvem som representerer SV fra Buskerud er det vel knapt noen, utenom den helt indre kjernen i partiet, som vet hvem er.

Heller ikke i regjeringsapparatet finner partiene plass til noen fra Drammen. Det gjelder både i nåværende og tidligere regjeringer på 2000-tallet, og i partienes styrende organer. Hva mener våre politikere med at Drammen skal være regionhovedstad når byen og fylkets rikspolitikere alltid blir liggende i «skyggenes dal»?

Hvor liten innflytelse politikerne i Drammen har på sine rikspolitiske kolleger i regjeringsapparatet, synes jeg debatten om Buskerudbyen er et meget godt eksempel på. Selv med Arbeiderpartiordfører Monica Myrvold Berg i spissen i fire år i Drammen, klarte ikke hun og hennes parti engang å få til et møte med sin egen statsråd i samferdselsdepartementet. I stedet har den sammen samferdselsministeren sørget godt for seg og sine i Østfold og Glommaregionen.

Ingen ting har heller skjedd etter at ordfører Kjell Arne Hermansen, under valgkampen i fjor høst, høyt og tydelig proklamerte at han skulle ta opp med Høyres ledelse sentralt hvordan partiet kunne komme med klare forslag til tiltak om hvordan den økende ungdomsvolden, blant annet i Drammen, kan stoppes. Hvor er det blitt av det sentrale engasjementet for Drammens problemer? De andre småpartiene i Drammen «prater mye, men får lite sagt».

At vi i tillegg i Drammen har en Næringsforening, som domineres av utbyggere av bolig- og kontorarealer, fører heller ikke til at det står kø av større fremtidsrettede industri- og produksjonsbedrifter, som ønsker å etablere seg i Drammen.

At Næringsforeningen i Drammen nå nærmest ser ut til å sette sin lit til den teknologiske utviklingen blant bedriftene i Kongsberg, er selvfølgelig en blomst i knapphullet til sølvbyen, men en ditto mer sørgelig utvikling for Drammen.

At Bane Nor, Jernbaneverket og Vy for lengst har sluttet å bry seg om Drammens ønsker når det gjelder togtrafikken, registreres kun med skuldertrekk og små oppslag av og til i lokalpressen. Eksemplene står i kø.

Med fare for å bli misforstått og pådra meg mange sinte kommentarer, tar jeg sjansen på å hevde at den eneste «industrien» som er i utvikling, og som vokser i Drammen, er veldedighets- og frivillighetsområdet.

Alle ære til de organisasjonene og de menneskene som jobber på disse feltene. Uten denne innsatsen hadde det sett mørkt ut for mange flere i Drammen. Uten tilførsel av større og tyngre industri- og næringslivsbedrifter til Drammen er jeg imidlertid stygt redd for at de helt nødvendige private tilskuddene til veldedighets- og frivillighetssektoren vil falle ganske dramatisk fremover. Det vil i så fall ramme deler av Drammens innbyggere meget hardt.

Mange vil hevde at de ulike kulturaktivitetene i Drammen blomstrer, og at det er et pre for byen og kommunen. Dette er nok helt riktig. Men problemet er at den samme blomstrende kulturen er avhengig av enten kommunal- statlig-, eller privat støtte for å blomstre.

Til og med flaggskipet innen idretten, Godset, har i de siste sesongene slitt med å skape entusiasme, og selv denne kommentaren, som du nettopp har lest, oser av negativitet vil du nok si. Hvordan skal vi snu denne trenden? Det nytte i hvert fall ikke bare «å pynte bruden».

Informerte politiske debatter skaper forståelse, interesse og nye venner både innenfor og utenfor Drammens grenser. En meget krevende kommuneøkonomi og mange andre krevende saker venter på å bli løst i Drammen i månedene og årene fremover. Til dette kreves det politisk mot, god og sannferdig kommunikasjon med innbyggerne og folkeskikk blant de folkevalgte.