Fallitterklæring fra Pressens Faglige Utvalg

Lederartikkelen er en subjektiv kommentar som gir utrykk for avisas holdning.

Det ble en nokså oppsiktsvekkende affære da pressens egen selvdømmeordning onsdag først skulle behandle en politisk motivert klage fra SV's Tony Burner mot DRM24 for publiseringen av et leserinnlegg fra SIAN (Stopp Islamiseringen av Norge), og deretter en klage mot Drammens Tidende fra SIAN for at vår kollega og konkurrent nektet å gjøre det samme (se video under).

For å slå det fast med en gang: PFU-sekretariatets innstilling var at DRM24 ikke hadde brutt god presseskikk, da vi publiserte tilsvaret fra SIAN-leder Lars Thorsen på Sajid Mukhtars (Partiet Sentrum) anklager mot organisasjonen i forkant av sommerens SIAN-markering på Strømsø. Selvfølgelig var vi her klar over at vi befinner oss i et utfordrende landskap, men det var aldri aktuelt å nekte SIAN tilsvar slik sekretariatet altså har gitt oss medhold i, og følgetongen resulterte i totalt åtte leserinnlegg mellom partene.

Etter at innstillingen fra sekretariatets medlemmer er lagt frem er det imidlertid opp til representantene fra ulike presseaktører rundt bordet å stemme fram en avgjørelse hvor man lander på brudd, ikke brudd eller kritikk, basert på presseetiske regler og retningslinjer nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Og her skulle det, som en av utvalgets medlemmer sa det, vise seg «å på ingen måte være en klar sak», hvor man ikke greide å bli enige om hvor ytringsfrihetens grenser går. Sånn sett ble det en interessant debatt, men samtidig en sørgelig øvelse hva norsk presseetikk angår. Det eneste som er hevet over enhver tvil er at norsk presseetikk fortsatt er vesentlig strengere enn norsk lov, som regulerer SIANs øvrige ytringspraksis i offentligheten.

Målet med PFU-behandlingene er bidra til «å fremme den etiske og faglige standarden i norsk presse», men etter torsdagens 45 minutter lange diskusjon om DRM24's publiseringspraksis hvor Norges presse-elite kun var enige om at dette var «utrolig vanskelig», og et knappest mulig flertall under tvil stemte for brudd på ett av seks påklagede punkter (3.2 - opplysningskontroll) fordi tidskjemaet sprakk, kan man spørre seg hvor den faglige standarden egentlig befinner seg - og ikke minst hva som påvirker medlemmenes vurderinger.

Sekretariatets anførsler om at «presseetikken ikke skal være til hinder» for offentlig politisk debatt, at det «skal vektlegges større takhøyde på meningsplass» og at «det påklagende innlegget ikke gikk utover de vide rammmene i denne sjangeren», ble dessverre overskygget av personlige utspill om at «det sitter langt inne å si at dette er greit» med henvisning til SIAN ideologiske overbevisninger. At en av de andre representantene minnet om at vi «ikke trenger å like budskapet», en annen mente «svaret fra DRM24s redaktør for hvorfor innlegget slipper til var veldig godt begrunnet», at å «slippe til ytterpunktene i debatten har en verdi i seg selv», at påklager ikke selv er berørt og at Mukhtar har akseptert redaksjonens vurderinger, eller at utvalgsleder minnet om at «opplysningskontrollen ikke har det samme kravet på meningsplass som på nyhetsplass», var tydeligvis ikke nok til å overbevise tre av fem stemmer.

I løpet av debatten ble det etter hvert klart at Burners anklager om brudd på seks punkter lå dårlig an, og de som ivret etter fellelse valgte å fokusere på VVP 3.2 om opplysningskontroll/kildekontroll som eneste mulige vei mot et mulig brudd, herunder blant annet at Thorsen anvisninger til koranen, forskning og undersøkelser for å underbygge sine påstander om Islam i dagens samfunn - men uten å peke på ett konkret punkt i innlegget utvalget mente utgjorde overtrampet, eller for den saks skyld påpeke faktafeil. Thorsen har også lenket inn kilder i innlegget som PFU-utvalget ikke omtaler i kritikken om opplysningskontroll. Det ble også anført at DRM24 underveis i prosessen ikke har gått i dialog med SIAN om innholdet eller sendt tekst i retur for redigering. Dette er feil og noe vi har dokumentert overfor PFU - vi har både vært i løpende dialog med partene og gjort endringer i tekst både før og etter publisering ihht. presseetiske vurderinger, så her må PFU faktisk gå en runde med sin egen opplysningskontroll før de fatter avgjørelser på uriktig grunnlag.

Dersom det springende punket for fellelse skal være at vi som avis ikke går inn og publiserer forskningsrapporter eller leter opp og verifiserer dokumentasjon til alle referanser nærmest med akademisk standard, herunder religiøse tolkninger og oppfatninger i leserinnlegg, er PFU i ferd med å bevege seg inn på en sti det er umulig å håndheve og som vil lamme den offentlige debatten. Vi er i likhet med andre redaktørstyrte medier en plattform for debatt og leserinnlegg med dertil personlige overbevisninger, og det ligger i debattens natur at standpunkter blir imøtegått og korrigert i en løpende meningsutveksling med mindre det er snakk om åpenbare faktafeil. 

Når Drammens Tidende i påfølgende klagesak attpåtil blir frikjent for å nekte å publisere tilsvar (et åpenbart brudd på VVP 4.15) fra SIAN på et leserinnlegg i avisen anført av Mukhtar (og flere andre politikere) med anklager om høyreekstremisme og hatefulle ytringer - og ikke bare det, men gir en annen forklaring til SIAN enn til PFU på sin boikott i strid med pressens grunnleggende samfunnsrolle (ansvaret for å sikre en åpen debatt og at ulike syn kommer på trykk), skaper det en presedens som innebærer at SIAN i praksis blir avskjært fra enhver rimelig grunn til få publisert tilsvar på kritikk i redaktørstyrte medier i fremtiden. For hvem tør vel ta sjansen på en «Joker Nord»-trekning i det som bør være nokså enkel skuring for de som legger pressens overordnede samfunnsrolle og viktigste premisser til grunn, men som nå isteden havner i et presseetisk minefelt. Som en av utvalgets representanter selv sa det: «Her er det ikke én standard, og man definerer reglene ulikt».

Fadesen blir komplett når en av PFU-representantene «stusser på forklaringen» til DT, som er kjent for å bedrive politisk sensur på meningsplass, men deretter fatter en konklusjon stikk i strid med praksis for vedtak i tilsvarende saker med følgende begrunnelse: «Politiske aktører må akseptere sterke karakteristikker av deres budskap i en løpende debatt uten at det nødvendigvis utløser tilsvarsretten». Hvorfor den begrunnelsen ikke var relevant i behandlingen av DRM24's publisering kan bare PFU svare på. Det kalles på godt norsk forskjellsbehandling, og det er fristende å stille kontrollspørsmålet om man hadde landet på samme avgjørelse om det var en annen aktør enn SIAN som hadde påklaget tilsvarsnekten. 

DRM24 som uavhengig avis bedriver ikke meningssensur og politisk boikott. Vi publiserer alle relevante innlegg uavhengig av politiske bindinger og ideologisk ståsted i ytringsfrihetens navn for at leserne kan gjøre opp sin egen mening, selvfølgelig med en presseetisk vurdering. Dessverre er det ikke lenger politisk korrekt å verne om ytringsfrihet og «pressens særlige ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk», med de konsekvensene det får for fri meningsbrytning.

I løpet av avisens 10 år lange historie er dette aktuelle leserinnlegget første gang DRM24 har blitt innklaget og felt for brudd på god presseskikk. Det enkleste hadde naturligvis vært å ignorert SIAN, ikke skildre virkeligheten og stikke hodet i sanden slik DT og en del andre presseaktører uten ryggrad gjør. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg som ansvarlig redaktør hadde foretatt nøyaktig de samme vurderingene en gang til, og at jeg lever godt med den dissensen PFU her oppviste.

Som en av PFU-representantene uttalte: Pressens oppgave er å verne om ytringsfriheten, uansett om den er ubehagelig: «Den henger ekstremt høyt. Når slår de andre paragrafene beina under på den. Det vide rommet, uansett hvor mye vi liker det eller ikke, er det viktigste». Det innebærer at det fortsatt er håp om en fri og uavhengig presse som ikke lar seg kneble av moralpolitiet.

Verre står det til med enkelte blant demokratiets fremste fanebærere og rolleutøvere: De folkevalgte i politikken. I Drammen er det SV's Tony Burner som spiller hovedrollen i fordekte politiske agendaer og skittent spill. Burner er fra før nektet spalteplass i DRM24 fordi han bedriver en offentlig kampanje mot avisen, sprer falsk informasjon om DRM24's journalistiske metoder og i leserinnlegg nekter å rette faktafeil. Burner fortsatte i sin PFU-klage sitt korstog mot DRM24 ved å fremme feilaktige påstander knyttet til vår publisering av de aktuelle debattinnleggene mellom Mukhtar og SIAN, noe han i et facebook-innlegg gjentok onsdag kveld og som ikke kan få stå uimotsagt. Jeg oppfordrer Burner som folkevalgt om å omfavne ytringsfriheten og fri meningsbrytning fullt ut - og ikke forsøke å kneble den når den er på kollisjonskurs med egen overbevisning. 

Du kan se behandlingen i PFU her (5.15t-6.00t):