Ordfører på «hemmelig» besøk til vennskapsby i Ukraina

Når du først ankommer Balta, er det vanskelig å se for seg at denne byen med sine 33.000 innbyggere i hjertet av Ukraina bærer på en slik byrde. Men virkeligheten blir raskt tydelig. Byen Balta og lokalsamfunnet er et speilbilde av et land i krig.

5. april 2024 signerte Balta og Øvre Eiker kommune en erklæring om samarbeid i Oslo. Dette kom i stand som følge av at Kommunenes Sentralforbund hadde igangsatt et Ukraina-nettverk hvor kommuner i Norge og Ukraina ble satt i kontakt med hverandre. Fra Ukraina kom varaordføreren for å signere med meg, og jeg ble denne dagen invitert til Ukraina.

Jeg reiste derfor til Balta, Odessa i Ukraina fra den 4. – 7. september nettopp for å signere den samme samarbeidsavtalen på vegne av Øvre Eiker kommune også med ordføreren Sergej Mazor. En avtale som vi allerede jobber etter, og som markerer starten på et forhåpentlig langvarig samarbeid for de to kommunene.

På denne reisen fikk jeg også et innblikk i de utrolige utfordringene byen og innbyggerne står overfor, hver eneste dag.

En fredelig by i krig

Krigen har rammet Balta hardt. Rundt 5.000 av byens innbyggere kjemper ved eller nær frontlinjene eller er forbundet med krigsrelatert virksomhet. For de som er igjen, er dagliglivet preget av usikkerhet og mangel.

I dagene etter at krigen brøt ut meldte den ukrainske regjeringen at kommunebudsjettene skulle halveres, og det ble de også nærmest over natten. Ressursene måtte omdirigeres til krigsinnsatsen, og ingen midler var igjen til grunnleggende tjenester. Det finnes ikke rom for vedlikehold av bygninger og veier, og infrastrukturen forfaller sakte, men sikkert. Vi hører historier om forsinkede lønnsutbetalinger og mennesker som iherdig arbeider uten lønn i det hele tatt.

Vi er også tett på krigen. Dagen jeg kom til Ukraina byttet jeg bil i Odessa, og befant meg bare noen hundre meter fra nedslaget av et russisk missil. Å oppleve krig gir noen perspektiver som er vanskelig å forstå når vi bor i fredelige Norge, men som jeg likevel ikke ville være foruten.

De mørke ansiktene

Skoler og barnehager er under konstant trussel; barna blir evakuert til bomberom nesten daglig når flyalarmen går. Samtidig går strømmen flere ganger om dagen. Jeg så små bedrifter som prøver å holde hjulene i gang, til tross for de stadige avbruddene i elektrisiteten og mangelen på ressurser.

Hver gang strømmen gikk, kunne jeg se folks ansikter bli mørkere, ikke bare fordi de ble sittende i mørket, men på grunn av de påminnelsene de hele tiden får om at de befinner seg midt i en krigssone. Jeg så mennesker som levde i konstant terror, fra en overmakt som med forsett velger mål egnet for å skremme og ødelegge liv og samfunn mest mulig.

Spesielt om natten forsvant både strøm og vann, og kommunens folk måtte arbeide for å forsøke å opprettholde infrastruktur en stund til, selv når både systemene og folkene er nær tålegrensen av hva som er mulig.

En avtale i håpets navn

Samarbeidsavtalen som Balta og Øvre Eiker signerte har et klart mål: Å utvikle prosjektbaserte initiativer med klare målsetninger som kan styrke begge lokalsamfunn. Selv i en krigssituasjon er det rom for håp, og det er rom for gjensidig samarbeid.

Jeg besøkte lokale kommunale tjenester som en spesialskole for utviklingshemmede, en lærerskole, en barnehage, en barneskole og frivilligheten. Overalt møtte jeg mennesker som daglig jobber for å bedre leveforholdene til innbyggerne med de midler som er tilgjengelig.

Mange av dem leverte uunnværlige tjenester til samfunnet, til tross for de harde realitetene rundt dem. Fra frivillige som lagde kamuflasjenett for soldater og familier, til lærere som kjempet for å gi barna en viss følelse av normalitet midt i alt kaoset.

For Øvre Eiker ligger det stort potensiale i å lære om både krise- og beredskapsarbeid. Jeg tør påstå at ukrainerne er verdensledende i krisearbeid, og vi har mye å lære om hvordan vi kan bruke de begrensede ressursene vi har tilgjengelig på effektivt vis.

Menneskets styrke og utholdenhet

Når jeg etter endt besøk var på vei hjem til trygge Norge, overnattet jeg i Byen Odessa. Jeg hadde flyttet senga vekk fra vinduet, og lå og lyttet med det samme vinduet åpent. Da kunne jeg godt høre drønnene fra bombene ved fronten. Dype mørke drønn i det fjerne, avbrutt av lyse skarpe smell. Det jeg hørte var fronten, hvor russernes missiler traff, hvor noen ble avskåret, men hvor de langt fleste traff og brakte med seg døden.

Med en front som i realiteten ikke var lenger vekk enn om lag 90 kilometer, ble dette selvsagt en sterk opplevelse. Men når jeg kan reise hjem til trygge Norge, så kan ikke ukrainerne det. De må leve i dette, jobbe i dette og sove i dette hver eneste dag i uvisse om den neste raketten treffer akkurat dem.

I løpet av oppholdet mitt ble jeg kjent med mennesker som til tross for krigens herjinger, viste en utrolig styrke og utholdenhet. Deres ansikter – gamle som unge – forteller historier om mot og tapperhet, men også historier om tap og bunnløs sorg som vil vare livet ut.

Jeg møtte en mor som hadde sendt sin eldste datter til fronten, og som hver dag jobbet for å støtte både henne og de andre soldatene, inntil den dagen hun gikk bort ved fronten.

Jeg møtte denne moren i datterens egen bisettelse utenfor rådhuset i Balta, mens vi begge la ned hver vår røde rose på denne unge jentas bryst, i den åpne kista. En seremoni min ordførerkollega har gjennomført 78 ganger siden krigens utbrudd. En seremoni som var noe av det sterkeste jeg har opplevd i mitt liv.

Jeg er tilbake, men hjertet mitt ligger igjen

Tilbake i Norge føler jeg en dyp takknemlighet for den tryggheten vi har. Men jeg føler også en forpliktelse til å gjøre mer for de vi har knyttet våre bånd til i Balta. Denne avtalen er mer enn bare et stykke papir – det er en forpliktelse til å stå sammen, til å støtte hverandre i vanskelige tider og til å utvikle gode prosjekter og oppnå resultater til felles nytte.

Jeg håper også denne avtalen er en rettesnor for annet fremtidig solidaritets- og samarbeid med Øvre Eiker, gjennomført for penger storsamfunnet stiller til rådighet for dette formålet da i samarbeid med andre lokale myndigheter i andre deler av verden.

Å reise til et land i krig er en aktiv handling hvor du vurderer risiko mot nytte. For meg som mestrer språket om enn grunnleggende, som har vært i Ukraina flere ganger og som har både venner og som har det jeg betrakter som familie i Ukraina, blir vurderingene annerledes og risikoen blir til å leve med for meg. Da føler jeg det også påhviler meg å fortelle om mine opplevelser til dere.

For meg var dette en riktig reise, og ikke bare ga den meg en dypere forståelse av de utfordringene som preger Ukraina, Balta og deres innbyggere, men det ble også en fornyet påminnelse om hvorfor samarbeid og solidaritet er så viktig.

Jeg ser frem til å se hvordan vi sammen kan skape positiv endring, selv i tider preget av krig.

Balta – takk for at dere tok imot meg.