Mektig om atombombens far!

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Oppenheimer

Regissør: Christopher Nolan

Manus: Kai Bird, Martin Sherwin & Christopher Nolan

Medvirkende: Cillian Murphy, Robert Downey Jr, Emily Blunt, Matt Damon, Florence Pugh, Kenneth Branagh, Rami Malek, Jason Clark, Josh Hartnett, Tom Conti, Trond Fausa m.fl

Sensur: 12 år

Spilletid: 3 t

Sjanger: Drama/Biografi/Historie
Terningkast: FEM

FILM: «Oppenheimer» fokuserer all sin handling rundt fysikeren J. Robert Oppenheimer, hans omgangskrets, hans personlighet og hans lederskap i årene før og etter det beryktede Manhattan-prosjektet. Et prosjekt som regelrett var et kappløp mellom Tyskland og USA mot slutten av 2. verdenskrig om hvem av dem som klarte å utvikle atombomben først.

Man kommer ikke utenom å nevne super-regissøren bak og muligens denne generasjons mest spennende auteurer i filmfaget, nemlig Christopher Nolan. Hans visuelle blikk, og oppheng til å skape og utvikle noe nytt og usedvanlig, med interessante forteller-strukturerer og kompliserte karakterer er ekstraordinært i dagens filmverden.

Ekstraordinær regissør

Christopher Nolans filmer er i seg selv alltid et årlig filmatisk høydepunkt de årene han lanserer en ny film. Og 2023 er vi sådan velsignet med en slik hendelse. Dette er om mulig også Christopher Nolans mest konvensjonelle film, historiemessig. Det er en biografi om mannen bak atombomben, J. Robert Oppenheimer, mesterlig portrettert av Cillian Murphy, også han en gjenganger i mange av Nolans tidligere filmer, om en mer portrettert i en viktig bi-karakter.

Nolans CV er ekstraordinær, med filmer som Inception, The Dark Knight-trilogien, Interstellar og Dunkirk for å nevne noen.

Tatt opp på gammeldags film

«Oppenheimer» er filmet med IMAX sine kameraer på gammeldags celloid-film. Regissør Nolan har en forkjærlighet for formatet, og fikk til og med Kodak til å utvikle en egen svarthvitt-film for IMAX, da dette ikke eksisterte fra før. Dette for at enkelte flashback sekvenser ville inneha samme kvalitet som resten av filmen. Dette er et herlig nerderi som kun Hollywoods store produksjoner har kapasitet til å finansiere, og som legger til det ekstra krydderet i detaljene.

For detaljene og produksjonsverdien er enestående, med store og anerkjente skuespillere i selv de minste rollene.

Til og med Norges egen Trond Fausa, dukker opp i ørsmå porsjoner som den ukrainskfødte fysikeren/kjemikeren George Kistiakowsky. Noe som er mer en kuriositet for norske øyne, enn en scene stjeler. For dette er og blir Cillian Murphys film, som gestalter tittelkarakteren.

Han spiller med en herlig nedtonet attitude, og overbeviser som Oppenheimer med en herlig kulhet og sårbarhet som lyser opp lerretet. Det hele føles så naturlig, det oppleves som om han er Oppenheimer, og ikke spiller han. Resten av skuespillergalleriet følger sporenstreks etter, hvor flere utmerker seg. Blant annet en Robert Downey Jr., som den slue politikeren Lewis Strauss.

Utilslørt sårbarhet

Filmen krever sitt fra publikum. Det skjer mye, og tidslinjen er nokså oppdelt, hvor handlingen stadig vekk går frem og tilbake i tid. Det er mange karakterer å forholde seg til, samt mye dype samtaler som krever seerens fulle oppmerksomhet. Handlingen følger tittelkarakterenes opp- og nedturer både privat og i sin profesjon som teoretisk fysiker. En profesjon som gjør at han kan utforske datidens nye kvanteteori, og på grunn av sine teorier blir satt til å lede det nevnte Manhattan-prosjektet.

Etterfulgt av hvordan han strever med sitt ettermæle og sin egen samvittighet.

Det er et solid historisk drama, hvor karakterene med sine ulike sider av styrker og svakheter ligger i høysetet. Filmen inneholder ingen spesialeffekter, eller andre former for action-sekvenser. Det er de menneskelige aspektene og dilemmaene som fører handlingen fremover. Akkompagnert av et vakkert foto, som spiller på fokus og uskarpheter om hverandre i komposisjonen til skuespillerne og bakgrunnene. Dette skaper en ytterligere nærhet og en utilslørt sårbarhet i karakterene, samtidig som det gir en nydelig estetikk.

Lekent

Lydbildet er lekent og til tider komplekst, og får lov til å utforske volumets ytterpunkter på enkelte scener. Musikken følger i samme sporet, og utvider enkelte sceners dramatiske utvikling på en nøktern og elegant måte uten å drukne filmen i overdådige komposisjoner.

Regien er som man kan forvente av en regissør av dette kaliberet. Faktisk er det litt overraskende hvor nedtonet det hele er. Respekten for det originale materialet er tydelig, og Nolan utforsker historien med den største respekt. Manuset er i utgangspunktet forholdsvis fragmentert, og man må være påskrudd som seer fra første bilde.

Det føles likevel ikke som noen ekstra utfordring, da historien i seg selv er fascinerende og fengslende i seg selv.

Stabil intensitet

«Oppenheimer» har blitt en nokså strømlinjeformet dramafilm til Christopher Nolan å være. Likevel er ingrediensene fulle av hans filmatiske DNA som oser av kvalitet, men har noen småting som forhindrer den aller største scoren.

Historien fokuserer vel mye på en etterfølgende høring, og selve Manhattan-prosjektet og dens tilsynelatende problemer flyter litt for uforhindret uten tilsynelatende stor motstand, sett i lys av et dramaturgisk ståsted. Det blir selvsagt også en mer objektiv oppfatning all den tid filmen oser av kvalitet i samtlige ledd. Filmen vil også mest sannsynlig løfte skuespiller Cillian Murphy fra å være en anerkjent og ytterst respektert karakterskuespiller til å bli en av Hollywoods ypperste stjerner.

Filmen har en meget generøs varighet på tre timer, men har en stabil intensitet gjennom hele sin tidslengde, så det blir aldri tid for kjedsomheter. Den har noen små kosmetiske unøyaktigheter, men helheten er et mektig skue gjennom et majestetisk rollegalleri, hvor hovedpersonen er en interessant, kompleks og fascinerende karakter gestaltet av en imponerende og nedtonet rolletolkning av Cillian Murphy.