Ypperlig holocaust-drama av internasjonalt kaliber
«Den største forbrytelsen» er et lite flatterende og bekmørkt kapittel i norsk historie, som fortjener å bli fortalt, for så å aldri bli glemt.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: En novemberkveld i 1942 ble norske jøder i alle aldre samlet sammen, fraktet ut av Norge og sendt videre til den grusomme konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Et svart kapittel i norsk historie, der norske nazisympatisører spilte en stor rolle i selve prosessen.
«Den største forbrytelsen» forteller historien til den jødiske familien Braude, med de fire søsknene, deres mor og far samt omgangskretsen, som blir offer for systematisk forfølgelse av den nazistiske ideologien.
Vi får lære å kjenne dem noen år før den skjebnesvangre novemberdagen. Bakteppet ligger imidlertid der hele tiden og trykker, selv om familien Braude, om enn hvor mye de kjenner det på kroppen, gjør alt for å leve et tilnærmet normalt liv, og vil ikke vedkjenne seg den tyske okkupasjonsmakten som stadig kommer tettere på.
Bragd
«Den største forbrytelsen» har rett og slett blitt en norsk filmatisk bragd. Den oser av kvalitet og imponerer på de fleste plasser. Produksjonsverdien holder en meget høy standard. Det føles autentisk helt inn til beinet.
Effektene, subtile i form av å skape et Oslo anno 1942, er meget imponerende utført. Dette er Norge i 1942.
Naturlig og autentisk
Regien av Eirik Svensson er nærmest feilfri, hvor han holder en stø hånd over hele den kreative produksjonen. Han har også samlet sammen et imponerende ensemble av skuespillere som føles naturlig og autentisk i all sin agering.
Foto holder en subtil kurs, med et aktivt kamera som holdes tett på skuespillerne. Fokuset i bildet ligger på det aktive, mens resten er ute av fokus. Dette skaper en ekstra følelse av nærhet til hovedpersonene i handlingen.
Sømløst
Filmatisk er det gjennomført hele veien, samtidig som klippen er stødig og formidler historien effektivt. Musikken glir sømløst inn og ut av handlingen, og skaper en ekstra energi og spenning når det er nødvendig.
Manuset er velskrevent, og historien føles autentisk i all sin dysterhet. Den gir likevel rom for det menneskelige aspektet, og tar seg god tid til å introdusere hele familien, og viser deres liv. Muligens kunne dramatiseringen mot klimakset hatt enda mer intensitet med en høyere spenningskurve, men kanskje ville det gått ut over det autentiske.
Imponerende
Skulle det være noe å plukke på, så er det muligens at den onde siden blir fremstilt nokså endimensjonalt - noe som forøvrig ofte skjer i krigsfilmer, hvor fienden er gjennomsyret av ren ondskap uten noen formildende egenskaper.
Resultatet er uansett imponerende. Filmen er godt fortalt, og holder et skyhøyt nivå i samtlige ledd. «Den største forbrytelsen» er en norsk film som innehar noe så sjeldent som et høyt internasjonalt nivå.
