Fantastisk bisarr og brutalt komisk
«The Death of Stalin» er basert på virkelige personer og hendelser, og gir deg en absurd og humoristisk historietime utenom det vanlige.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: «The Death of Stalin» følger den indre politiske kretsen rundt Joseph Stalin, og deres grenseløse paranoia under Stalins terrorregime. Deretter den etterfølgende desperate maktkamp som følger i kjølvannet av Stalins plutselige død.
Dette er en film hvor dramaet er så absurd at humoren etter hvert føles nærmest uunngåelig. Tonen settes øyeblikkelig med en direktesendt konsert, som umiddelbart tar en komisk vending når øverste hold ringer og legger igjen en beskjed med påfølgende viktig melding om å ringe opp igjen.
Dette setter standarden for den videre ferden når telefonens mottaker nærmest får et nervøst sammenbrudd for hva som vil skje når han må ringe opp igjen. Dermed har man etablert det skremmende og paranoide samfunnet som eksisterte under Stalins brutale ledelse. Ferden videre skuffer ikke der den vikler seg inn i enda mer bisarre øyeblikk med et maktpersonale som deler den samme frykten.
Terrorregime
«The Death of Stalin» er en komedie som tar handlingen på største alvor, og skuespillerne oppfører seg som om de spiller i det mest alvorlige drama. Humoren ligger i det besynderlige i de ulike situasjonene, hvor sidemannen konstant blir mistenkeliggjort på grunn av en konstant frykt for sitt eget endelikt.
Lang merittliste med politisk satire
Den skotske regissøren Armando Iannucci har etter hånden opparbeidet seg en imponerende CV av filmer og tv-serier med undertoner av politisk satire. TV-serier som «Veep» og «The Thick of It» fanger det komiske i politiske miljøer med millimeterpresisjon. Han har dessuten hatt en finger med i den politisk ukorrekte og geniale «I'm Alan Partridge», om en radiovert av det selvopptatte slaget med en underutviklet sosial intelligens.
I «Death of Stalin» har Iannucci en imponerende hånd om regien, som er oversiktlig og ryddig, med en klipping som følger det samme sporet.
Det er klare likheter med hans forrige film, den undervurderte og oversette «In the Loop», som handler om en uegnet britisk minister som forårsaker nærmest krig på egenhånd grunnet en sleivete bemerkelse i media, som får gedigne ringvirkninger. Her er tonen den samme, med den samme absurditet - om enn enda ekstrem.
Sleip ål i haiinfisert farvann
Dramaturgisk er det et lite smykke av et manus som fanger det bisarre og det komiske i en ekstrem paranoid tilværelse. Filmen er spekket med komiske og groteske scener som grenser til det så absurde at latter nærmest er eneste mulige reaksjon.
Skuespillet er upåklagelig, med noen herlig karikerte russiske maktpersoner, som etterhvert innser at de må gjøre alt for å fremme seg selv for å få størst mulig makt, eller forsvinne vekk - enten i en likpose eller bli overført til Sibir-lignende territorier.
Det er dessuten befriende at skuespillerne er fritatt for å bruke russiske aksenter, og heller kjører på med sine britiske og amerikanske aksenter - noe som faktisk øker troverdigheten i alt det groteske.
Det er dessuten fornøyelig å se Steve Buscemi som Nikita Khrusjtsjov åle seg gjennom det politiske ettermælet av Stalin, som en sleip ål i et haiinfisert farvann. Men han er ikke alene. Persongalleriet er kostelig, og alle får sin del av glansen gjennom filmen.
Absurd
Det mest absurde av alt er at filmen er basert på virkelige personer og hendelser som har funnet sted.
Stalins terrorregime gir grobunn for mørke humoristiske anslag, hvor de involvertes paranoia er grenseløs. Humor er ellers generelt vanskelig å måle, da det er veldig individuelt. Men om du liker satire med meningsløse situasjoner og et ekstremt persongalleri fanget i et terrorvelde av verste slag, så er dette filmen for deg.
