Ujevnt dykk ned i de kvalmende rikes morbide lekegrind

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Blink Twice
Sjanger: Thriller
Regissør: Zoë Kravitz
Manus: Zoë Kravitz & E.T. Feigenbaum
Medvirkende: Naomie Ackie, Channing Tatum, Christian Slater, Simon Rex, Adria Arjona, Kyle MacLachlan, Haley Joel Osment, Geena Davis, Alia Shawkat
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 42 min.
Terningkast: FIRE

FILM: “Blink Twice” har ganske tydelig funnet inspirasjon i disse post “Me Too”-tider. Spesielt to høyprofilerte og groteske saker sitter friskt i minne.

Den med milliardær Jeffrey Epstein som organiserte misbruk av unge jenter på sin egen private øy og vår alles Bill Cosby som dopet ned og voldtok masser av jenter mens han figurerte som Amerikas store far på Bill Cosby show.

Noe som skurrer

Channing Tatum, mest kjent fra “Magic Mike"-trilogien, spiller Slater King. En sjarmerende milliardær som på sin egen veldedighetsgalla møter servitrisen Frida (Naomie Ackie) og hennes venninne Jess (Alia Shawkat) og inviterer dem ut på sin egen private øy.

Sammen med flere andre jenter, og noen av Slaters rike venner, har de tilsynelatende en drømmeferie der alt er inkludert. Men det er noe som skurrer, for snart presser underbevisstheten på, og Frida fornemmer at alt ikke er vel under overflaten i dette tilsynelatende paradiset.

Stagnerer

Skuespiller og modell, Zoë Kravitz ("Mad Max: Fury Road”, “The Batman (2022)”, debuterer her som regissør og manusforfatter. Hun har fått med seg en god miks av mindre kjente og lovende skuespiller spritet opp med noen gamle ringrever som vekker nostalgien i hvert fall hos meg.

Kravitz bruker lang tid på å introdusere sine nøkkelfigurer, og bruker enda lengre tid med å sette opp premisset. Filmen er hurtig og effektiv i starten, men straks historien flytter seg ut på øya, stagnerer fremdriften, og den endeløse festingen ser aldri ut til å ende. Intensiteten daler, men likevel forventer du at noe vil snu og ubehaget som i det stille bygges opp vil eskalere. Når det etter en times tid endelig skjer ting, undrer man likevel om man bryr seg nok om disse selvopptatte menneskene til at man bryr seg om deres skjebner.

Paranoia

Filmatisk bruker filmen mye nærbilder med et kamera som liker å holde seg tett til karakterene den følger, så resten forblir ute av fokus. Det gir en effektiv fornemmelse av paranoia. Musikkbruken er sparsom og minimalistisk. Det gjør den samtidig mer effektiv, sammen med et lydspor som velger sine fokusområder og tydeliggjør det ekstra. Det gir det hele en ekstra drømmeaktig effekt som passer filmens mørke tone.

Klipperytmen kunne med fordel trimmet mer grådig, når dramaturgien stagnerer i midtpartiet. Man undrer seg om det vil skje noe snart? Når det så endelig gjør, er sjokkeffekten brutal, med en relativt nøktern spenningskurve, men noen få hederlige unntak. Filmen tar også noen irriterende snarveier, der det passer dramaturgien best, som føles unødvendig.

Undrer seg over budskapet

Etter filmens rulletekst har overtatt synsfeltet, mens funky James Brown og hans sang “The Boss” jammer over høyttalerne, undrer man seg litt over selve budskapet i filmen, og hva den egentlig vil formidle. Er alle menn kryp og potensielle overgripere, mens alle kvinner er undertrykte ofre, i hvert fall tilsynelatende alle karakterene i denne filmen. Og er rikdom og makt det som teller når man vil frem her i verden? Hva med konsekvenser av sine handlinger? Det er spørsmål filmen i seg selv egentlig ikke er så interessert i å svare på.

Så var det underholdning aspektet da? Det er en ujevn opplevelse som har sine øyeblikk, innimellom visse stagnasjoner. Skuespillet generelt er solid, og protagonisten Frida og antagonisten Slater er overbevisende spilt av Naomie Ackie og Channing Tatum. De makter å finne en troverdig versjon av sine karakterer. Likevel undrer jeg meg noe om Fridas motivasjon, som forblir relativt uendret gjennom hele filmen der hun har en agenda. Ellers spiller filmen på velkjente filmatiske grep og en skjev satirisk blikk på de rikes lekegrind der egne lover og regler gjelder.

Alt i alt blir den totale opplevelsen ujevn med noen høydepunkter som trekker ekstra opp. Dette fra en regidebutant som viser tidvis et spennende talent. Et talent det kan være spennende å se hva vil bringe til lerretet neste gang, med litt mer rutine i bagasjen.