Tidenes fest med gamle kjente

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Spider-Man: No Way Home

Sjanger: Superhelter/Eventyr/Action
Regissører: Jon Watts

Manus: Chris McKenna & Erik Sommers

Medvirkende: Tom Holland, Zendaya, Benedict Cumberbatch, Jacob Batalon, Jon Favreau, Marisa Tomeiu, Tony Revolori, J.K. Simmons, Alfred Molina

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 28min.

Terningkast: FEM

FILM: Mye har skjedd siden skuespiller Tom Holland ikledde seg Spider-Man-drakten som den tredje i rekken, etter henholdsvis Andrew Garfield og Tobey Maguire som mer eller mindre kick-startet hele inflasjonen av superheltfilmer de siste 20-årene.

Tom Hollands versjon av Spider-Man debuterte i en liten scene fra Captain America: Civil War» (2016). Deretter har karakteren frekventert i flere tilsvarende filmer, samt superheltfesten i «The Avengers».

På egenhånd er «Spider-Man: No Way Home» den tredje filmen i rekken.

Viktige karakterer har kommet og gått, noe har dødd på permanent basis, mens andre har regelrett gjenoppstått. Det gir dette universet en lettere bris av uforutsigbarhet.

Gamle kjenninger

«Spider-Man: No Way Home» starter der den forrige sluttet. Spider-Mans forrige antagonist, forholdsvis forglemmelige Mysterio, gestaltet av Jake Gyllenhaal, har etterlatt et evig kaos. Et kaos hvor «Spider-Man» uskyldig blir utpekt som synderen, og som fører til at hans virkelige identitet Peter Parker blir allment kjent.

Dette skaper store problemer for både hovedpersonen selv, men også de i hans omgangskrets. Med litt magisk hjelp av Doctor Strange (Benedict Cumberbatch) håper «Spider-Man» på at en trylleformel vil endre på det. Men det meste går galt under seansen, og i stedet åpnes en port fra andre univers og tiltrekker seg gamle kjenninger med onde hensikter.

«Multiverse»

Marvel-universet følger sine egne tegneserier og strekker ut sine enorme univers til også å omfatte «Multiverse», en teori om parallelle universer som eksisterer samtidig med hverandre, men er avskilte og umulig å entre uten et magisk inngang.

Noe tegnefilmen «Spider-Man: Into the Spider Verse» (2018) glimrende viste oss. Det er en genuin oppskrift for å være kreativ, samtidig som det gir noen unike muligheter for et nostalgisk dypdykk blant tidligere karakterer, og samle dem sammen for tidenes superskurkbankett.

Bilde 4: Spider-Man-No Way Out_04

Trilogi

Regissør Jon Watts fullfører her sin triologi av «Spider-Man». Han har holdt en rød tråd gjennom alle tre filmene, som står meget godt på egenhånd og sammen med resten av Marvels tunge skyts av superhelter.

Hans regi holder seg konsis, og han har kontroll på det mest essensielle. Skuespillet er lekent, med en lett tone, samtidig som filmen har noen scener hvor protagonisten får utforske sitt følelsesregister av den følsomme sorten.

Foto har nok å holde styr på med alle effektscenene, men de er tydelig i sin komposisjon, som gjør at de fleste actionsekvensene oppleves oversiktlig og tydelig.

Fargepalleten holdes lys og i samme stil som tidligere filmer. Musikken brukes på den klassiske måten, og er til tider litt i overkant brysom - spesielt i de tungsindige scenene, hvis man er ekstra lydhør for sånt. Ellers brukes den mest i bakgrunnen som et supplement til actionsekvensene. Lydbildet er som det bør være i en slik film, detaljert og heftig, samtidig som det er mikset på et behagelig nivå.

Heftig karaktermiks

Karakterene får nok å dvele med i sine godt avveide skjermtid, som etterhvert blir en heftig miks å holde styr på. Manuset har til tider sitt å holde stri med, og spesielt i starten slet jeg litt med å forstå hva som hadde skjedd.

Mye av grunnen til det er selvsagt at jeg ikke hadde forløperen, «Spider-Man: Far From Home» friskt i minne. Det er en klar fordel hvis du har sett de tidligere filmene, også de med Tobey Maguire og Andrew Garfield. Da får man større utbytte med økende antall av gamle karakterer.

Etter den famlendee starten, setter det seg fort, og historien gir mening i dens egen forstand - og er overraskende enkel å følge i den videre utviklingen. Noen utfordringer har den imidlertid med enkelte logiske brister i historien. Samtidig blir det litt mye moralens vokter, som går på bekostning av motivet til enkelte karakterer. Det er muligens en meget objektiv oppfattelse, og bidrar egentlig veldig lite til å ødelegge helhetsinntrykket.

Fest for fansen

«Spider-Man: No Way Home» er et overraskende friskt pust i Marvels superhelt-verden, som jeg personlig synes har stagnert litt og gått på autopilot i det siste, med en forholdsvis gjenkjennelig historiefortellende mal.

Her har de omsider tenkt friskere og mer originalt enn vanlig. Det er både morsomt og overveldende å se så mange gamle fjes. Muligens er det i overkant, og et par av skurkene oppleves overflødig og bidrar minimalt på historieutviklingen annet enn fyllmasse. Men hva gjør nå det, det er ikke alle som kan skinne på et gilde av dette kaliberet.

Så trass i noen logiske brister, er dette blitt en fest for fansen. Dette er en «popcorn-film» fra øverste hylle, med mengder av detaljer fra tidligere filmer og TV-serier å fråtse i.