Sjarmerende, uhøytidlig og mangelfull

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The Fall Guy
Sjanger: Action/Komedie/Romantikk
Regissør: David Leitch
Manus: Drew Pearce & Glen A. Larson
Medvirkende: Ryan Gosling, Emily Blunt, Aaron Taylor-Johnson, Hannah Waddingham, Teresa Palmer, Stephanie Hsu, Winston Duke, Ben Knight
Sensur: 12 år
Spilletid: 2t. 6 min.
Terningkast: FIRE

FILM: Filmen starter ambisiøst med en lang enkeltstående sekvens der vi følger filmens protagonist, en noe kjepphøy stuntmann med navn Colt Seavers, spilt av Ryan Gosling. Nærmest i en dis av kjærlighetsrus etter å ha innledet et ferskt og hemmelig forhold til kameraoperatøren Jody Moreno (Emily Blunt), gjør Colt seg klar til et rutinemessig stunt for den arrogante og narsissistiske Hollywood-stjernen Tom Ryder (Aaron Taylor-Johnson). Et stunt som går fryktelig galt.

18 måneder senere med gjenopptrening, har både hans forhold til Jody tatt slutt og det profesjonelle liv som stuntmann falt i grus. Jody, som han etterhånden innser er hans livs kjærlighet, har blitt regissør. Gjennom hennes produsent får Colt høre at Jody tilsynelatende vil ha han tilbake på filmsettet som stuntmann på hennes debutfilm. Er dette den nye sjansen han har ventet på? Comebacket på filmsettet går definitivt ikke knirkefritt, da misforståelser etterhvert fyller kvoten opp med flust av pinlige situasjoner, som ikke blir bedre når filmens stjerne, Tom Ryder, plutselig forsvinner.

Filmen i filmen er en science-fiction film av det absurde slaget, en slags space-cowboy action-komedie med et intergalaktisk kjærlighetsforhold

Alle de riktige ingrediensene

Regissøren David Leitch har selv en lang bakgrunn som stuntmann. Etter å ha vært fast stuntmann for kjente Hollywood-tøffinger som Matt Damon og Brad Pitt, avanserte han i Hollywood-hierarkiet. Han skapte et gedigent bluss om seg selv som et lovende regissør-talent etter den ukrediterte (av en eller annen grunn) co-regissør jobben han gjorde i den første “John Wick” filmen. Han fulgte opp med blant annet de meget lystige og underholdende "Bullet Train" og “Deadpool 2”.

Dette, sammen med et imponerende skuespillerensemble, skulle derfor ha alle forutsetningene tilstede for å produsere en heidundranes heisatur av en film.

Useriøs tone

Filmen starter også friskt i velkjent Hollywood-stil, med masser av action og underholdende stunts som skaper ytterligere forventninger om filmens videre fremdrift. Tonen er munter og sporadisk klein, som bare underbygger filmens lette og useriøse tone.

Mer motivert forfatterskap

Filmen skrider fort over til mer og mer urealistiske situasjoner. Dette er likevel en slik type film, ekstremt overdrevet i underholdningens navn, noe man fort innfinner seg med og lever ekstremt godt med.

Etter hvert blir det derimot mer og mer rot, og historien forsvinner i et sammensurium av unødvendige og heller dumme dramaturgiske beslutninger. Samspillet mellom skuespillerne funker til en viss grad, mens kjærlighetsforholdet mellom Colt og Jody vasser til ankelen av banale klisjeer og cheesy dialog. Noe som føles unødvendig og raskt kunne latt seg fikse med et litt mer motivert forfatterskap.

Du ser likevel at de to skuespillerne, Ryan Gosling og Emily Blunt, koser seg foran kameraet og det smitter selvsagt ut til publikum.

Tapt mulighet

Det er imidlertid synd at filmens antagonist Tom Ryder, herlig spilt av Aaron Taylor-Johnson, er fraværende mesteparten av filmen. Han er en karakter som burde ha fått mye mer scenetid, da hans overdrevne og herlige absurde og narsissistiske trekk øker underholdningen betraktelig i en slik film.

Det føles som et underlig dramaturgisk valg, og en tapt mulighet.

Sjarm og uhøytidelighet

Det helhetlige inntrykket er at “The Fall Guy” kunne med fordel vært strammet opp i flere ledd. Forutsigbarheten blir veldig tydelig, og dumskapen får trumfe litt for ofte. Enkelte beslutninger fra hovedpersonene virker innimellom underlig. Musikken spiller andrefiolin, og blir ikke brukt nevneverdig aktivt til å fremme noe annet enn å understreke følelsene i kjærlighetsscenene. Lydbildet generelt oppleves forholdsvis nøkternt, der det med fordel kunne dristet seg seg noen flere hakk opp på desibelskalaen. Filmens mange stunt holder til gjengjeld høyt nivå og er mektig imponerende å bivåne.

Alt i alt har "The Fall Guy”, til tross for sine mangler, en forholdsvis høy underholdningsverdi som redder seg inn med mye sjarm og uhøytidelighet. Likevel føler man at det kunne ha blitt noe mer episk og minneverdig, med et bedre manuskript og replikker. Det er litt synd, for det hadde denne filmen virkelig fortjent.