Severdig om leiemorder med demens

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Knox Goes Away
Sjanger: Thriller/Action/Drama
Regissør: Michael Keaton
Manus: Gregory Poirier
Medvirkende: Michael Keaton, James Marsden, Al Pacino, Susy Nakamura, Ray McKinnon, Marcia Gay Harden, Lela Loren, John Hoogenakker
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 54 min.
Terningkast: FEM

FILM: Michael Keaton har fått en velfortjent oppblomstring av skuespillerkarrieren sin det siste tiåret, spesielt etter sin Oscar-nominerte rolle i “Birdman”. Nå viser den tidligere Batman-skuespilleren seg også som en meget habil regissør.

Lavmælt

John Knox (Michael Keaton) er en kynisk, ufeilbar og metodisk leiemorder. Eller rettere sagt han var, helt frem til nylig, før han ble diagnostisert med en ubarmhjertig og ekstrem aggressiv form for demens.

Etter at hans siste oppdrag ikke gikk som planlagt, haster det med å rydde bort og fjerne alle løse tråder fra sitt tidligere liv og med hans sjef Xavier (Al Pacino), før hans mentale tilregnelighet forsvinner.

Samtidig må han også prøve å gjøre opp og reparere sitt bedervede og ikke-værende forhold til sin fremmedgjorte sønn Miles. Da hjelper det ikke ytterligere at noen plutselig banker på døren, og bringer med seg ytterligere problemer som kompliserer ting ytterligere. Samtidig skaper det en unik mulighet til å gjøre opp for fortiden.

“Knox Goes Away” har et forholdsvis enkelt og ukomplisert plott, som fokuserer energien på karakterene og deres interaksjon. Skuespillerne får tid til å utvikle sine karakterer, og får utfolde seg fritt overfor hverandre uten å måtte forholde seg til spesialeffekter og andre distraksjoner. Regien av Michael Keaton som også spiller hovedrollen er lavmælt. Her gjelder det enkle og funksjonelle fremfor å rote seg bort i fancy og overkompliserte kameraføringer.

Usentimental

Skuespillet holdes nøkternt og samtidig troverdig. Måten demens blir fremstilt på gjennom Knox sine øyne, føles meget autentisk og uhyggelig skremmende. Selv om det er en dialogdrevet film, klarer den seg uten store monologer og overdreven bruk av ytterkantene på følelsesregisteret.

Musikkbruken er avbalansert, og holdes fraværende ved de mange dialog-scenene. Lydbildet er selektivt og nedtonet, redigeringen er tålmodig, kanskje litt for tålmodig for noens smak. Jeg personlig synes det kler filmen utmerket. Spesielt de scenene hvor Knox sliter med å orientere seg rundt grunnet sin demens, er meget effektivt klippet sammen.

Dramaturgien er usentimental, selv om den har noen overraskende rørende scener i et forholdsvis kynisk og brutalt univers. Det er lite følelser involvert, og kynismen rår. Derfor blir kontrasten stor og desto mer tydelig når det dukker opp noen små følelsesmessige innblikk. 

Vellykket

“Knox Goes Away” er en befriende, simpel film å følge, med et ukomplisert plott som ikke prøver å revolusjonere filmverdenen. Det er ofte mer enn godt nok, når resten er utført med presisjon og gjennomgående kjærlighet for karakterene og historien.

Michael Keaton har laget en veldig solid og severdig, smal film, som virkelig fortjener et større publikum. Den har noe på hjertet, med karakterer man bryr seg om, om enn muligens med en noe unnvikende moral. Resultatet er uansett en vellykket film i et veldig avgrenset univers.