Mektig epos om mennesker i krig mot kunstig intelligens

FILM: Regissør og manusforfatter Gareth Edwards varter opp med noe så eksklusivt som en egenartet, original film med sitt eget univers.

Et univers som ikke er basert på allerede eksisterende verker, eller er en oppfølger eller en forløper, en nyinnspilling eller inneholder superhelter av et eller annet slag er en meget sjelden opplevelse i dagens filmklima.

Nå skal det også sies at Gareth Edwards stjeler uhemmet fra tidligere fremtidsrettet filmer. Han er sitert selv i å si at han fant inspirasjon fra kjente og mer obskure filmer som "Apocalypse Now”, “Blade Runner”, “Baraka”, “Paper Moon”, “Rain Man”, “Akira”, “E.T.” og “The Hit” for å nevne noen.

Etter å ha sett filmen er det ganske innlysende. Like fullt evner han å skape noe eget, noe forfriskende originalt. Dette med et manus som skaper en kontinuerlig nysgjerrighet. Den har nok av interessante konflikter, med karakterer omringet av et miljø som ikke er en altfor fjern spådom om fremtiden vår.

Verdens skjebne

Historien er lagt drøye 40 år frem i tid, mer presist i år 2065. Amerikanske myndigheter har erklært krig mot KI-styrte roboter, som deres etterretning mener forårsaket en atombombesprengning i Los Angeles. Midt i alt dette finner vi eks-soldaten Joshua (John David Washington), som sliter med etterdønningene av å ha vært under dekke hos fienden, der det meste gikk galt.

En gruppe amerikanske elitesoldater får overtalt ham til å bli på et hemmelig oppdrag, da de trenger hans kunnskaper fra når han var under dekke. De er nemlig på sporet av fiendens mektige skaper, som tilsynelatende er i ferd med å utvikle et nytt mektig våpen. Joshua har derimot en personlig agenda som gir han en mulighet til å rette opp i fortiden. Han får imidlertid fort andre prioriteringer når han oppdager fiendens hemmelige våpen på egen hånd. Plutselig er det han som har verdens skjebne i sine egne hender.

«More human than human»

Ting er imidlertid ikke så enkelt som først antatt. Temaet er høyaktuelt. Manuset tar tak i noen interessante problemstillinger, som i vår egen tid har kommet frem i lyset det siste året. KI er både fascinerende og skremmende på en gang.

Filmen tar også etter hvert et slags standpunkt når det kommer til KI. Det er kun tiden som vil vise hvor det bærer hen. I filmen virker det som det er amerikanerne som har all teknologien, som kanskje er litt underlig all den tid man hadde trodd at KI ville utvikle egen dominerende teknologi.

Filmatisk har Edwards gått for en mer konvensjonell tilnærming, hvor green-screenen har blitt byttet ut med gode gammeldagse snekrede kulisser og eksisterende lokasjoner. Menneskerobotene er laget med å bruke ekte mennesker, hvor robotdesignen har blitt tilført digitalt i post produksjonen. Noe som gir en mer menneskelig tilnærming til robotene.

Edwards har også stjålet slagordet fra «Blade Runner»: «More human than human». Noe som er ganske dekkende for denne filmen også.

Ringrev

Musikken er av Hans Zimmer ("Dune", "Gladiator", “Inception” og “Blade Runner”) en skikkelig ringrev blant musikk-komponistene i Hollywood, og som elsker å eksperimentere og leke med lyddesign og instrumenter om hverandre.

Her har han en mer generell tilnærming til musikkbruken. Det er fortsatt storslått, om enn i en mer nedtonet versjon. Tonen i filmen er forholdsvis mørk, men produksjonsselskapet bak filmen er eid av Disney, så volden og munnbruken er tonet ned for å få med Disneys kjerne-tilhørere, de unge tenåringene.

Imponerende skue

Regissør Edwards har skrudd sammen et meget underholdende epos, med spennende karakterer og en veldig aktuell problemstilling, selv om den har utviklet seg ytterligere 40 år i filmen. Filmhåndverket er meget solid, og skuespillet treffer tonen i filmen perfekt. Foto leker med et naturlig og effektfullt uttrykk som til tider koser seg med storslåtte kulisser i vakre deler av blant annet Thailand.

Action-sekvensene er mange, og spesielt krigsfilmen “Apocalypse Now” er en vesentlig inspirasjonskilde i utførelsen av de mange kampscenene. Redigeringen holder en stram linje, og bringer oss effektivt gjennom historien uten for mye dveling.

Filmen lar seg også bli fristet til å lage noen unødvendige tåredryppende scener mot slutten -  som nok fungerer bedre på papiret enn på lerretet. Det er mer en skrape i lakken, og er ikke nok til å velte helhetsinntrykket, som er et imponerende skue tross alt. Man blir dratt med på en drøyt to timers heisatur, i en fremtid ikke altfor langt unna vår egen.