Manglende intellekt feller et underholdende premiss

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Abigail
Sjanger: Skrekk
Regissør: Matt Bettinelli-Olpin & Tyler Gillett
Manus: Guy Busick & Stephen Shields
Medvirkende: Melissa Barrera, Alisha Weir, Dan Stevens, Kathryn Newton, Kevin Durand, William Catlett, Giancarlo Esposito, Angus Cloud, Matthew Goode
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 50 min.
Terningkast: TRE

FILM: En gjeng med enkle, utilpassede og for hverandre ukjente kriminelle blir hyret inn til å kidnappe den 12 år gamle ballettdansende Abigail. En ikke helt feilfri kidnapping blir fulgt opp med at de må sitte barnevakt for henne de neste 24 timene i et stort og uoversiktlig landsens mansion.

Alt i påvente av at de tilsynelatende kan cashe inn en vanvittig løsesum fra jentas far, som viser seg å ha et meget skremmende og beryktet rykte fra den kriminelle underverdenen. Det de heller ikke vet er at dette ikke er en helt vanlig 12 år gammel jente de passer på. Hvem bør egentlig frykte hvem?

Flekker tenner

Premissene er satt, med et persongalleri av en ganske så håpløs gjeng av ulike kjeltringer, med en protagonist som bokstavelig talt vet å flekke tenner. Klisjeene sitter løst, men så er jo dette også en skrekkfilm som ikke vet bedre. Her blir alle velkjente triks brukt for alt hva det er verdt. Når den 12 år gamle Abigail viser sitt sanne ansikt, er rollene plutselig snudd og paranoia blant gjengen eskalerer raskt. Selvsagt er det første skurkene gjør å splitte seg opp å jakte en etter en, som jo er standard prosedyre i sånne filmer.

Selv om dumskapen etterhvert trumfer hverandre om og om igjen, med et delvis irriterende persongalleri, blir du likevel nysgjerrig på fortsettelsen etterhvert som man lærer å kjenne disse idiotene bedre. Den første halvdelen er langt fra optimal, men den er likevel overraskende underholdende og fungerer uventet godt. Det vil si så lenge den forholder seg til sine egne premisser.

Fungerer mot sin hensikt

I andre halvdel prøver den plutselig å være smart, og finner opp sine egne regler etter hvert som filmen utfolder seg. Filmen føler et behov for å overraske med flere unødvendige fortellermessige twist, som fungerer mot sin hensikt.

Skalaen for idioti øker også i takt med en dramaturgi som plutselig blir rådvill og går tom for ideer. Det går også utover medfølelsen til karakterene, som blir mer og mer fraværende. Det er litt synd, for dette kunne blitt til noe mer enn den forglemmelige skrekkfilmen som det etterhvert utarter seg til å bli.

Filmen makter dessverre ikke å fornye og løsrive seg fra det mediokre, som slike filmer ofte har en tendens å havne blant.

Gjennomskues

Klisjébruken er altfor gjennomsyret, og jumpscare-faktoren blir for desperat og forutsigbar. Lydbildet er høyt uten for mye kontraster, ene og alene for å kunne spe på med ubehagelige toner i økende toneleie for å kunne skremme litt ekstra.

Slikt gjennomskuer seeren fort, og det mister sporenstreks sin funksjon. Skuespillet ellers er nokså på det jevne, der hver skuespiller prøver å få mest mulig ut av et begrenset materiale.

Lille 12 år gamle Alisha Weir fortjener litt skryt. Hun har en overraskende stor rekkevidde av ulike følelser, pluss et blikk som føles genuint skremmende. Noe som er ekstremt imponerende for en skuespiller av en så ung alder. Regien ved Matt Bettinelli-Olpin & Tyler Gillett er altfor ujevn, og de klarer ikke helt å holde flyten og interessen oppe. Det må også manusets mange mangler ta sin del av skylden for.

Klapper sammen

Filmens ambisjoner er definitivt til stede, men evnene strekker ikke til. “Abigail” starter oppriktig fascinerende i første halvdel, og bygger opp en kunstig høy forventning videre som aldri blir innfridd. I andre halvdel klapper nemlig premissene fullstendig sammen og overskygger det helhetlige inntrykket negativt.

Den ene unødvendige twisten etter den andre eskalerer til en avslutning der platte bakmenn med underlige motiver plutselig dukker opp fulle av utallige selvmotsigelser, der dette filmuniversets egne skapte regler ikke en gang følges. Det er litt synd, for dette hadde saktens hatt potensial til å bli en slags guilty pleasure med høy underholdningsverdi.