Lunkent gjensyn med klassisk filmmonster

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Alien: Romulus
Sjanger: Science Fiction/Thriller/Monster
Regissør: Fede Alvarez
Manus: Fede Alvarez; Rodo Sayagues, Dan O’Bannon
Medvirkende: Cailee Spaeny, Archie Renaux, Isabela Merced, David Jonsson, Aileen Wu, Spike Fearn
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 58 min.
Terningkast: 3

FILM: “Alien” er uten tvil en av tidenes mest ikoniske filmer med filmhistoriens uhyggeligste filmmonster. Der “Alien” fokuserer på trange, mørke korridorer med et i utgangspunktet uviten og livredd mannskap som blir forfulgt av det ultimate monster, er oppfølgeren “Aliens” mer action-drevet. Oppfølgeren har selvsagt de samme ubehagelige premissene, men med mer våpen og flere monstre.

Samtidig vil jeg påstå at “Aliens” er en av de mest vellykkede oppfølgerne innen Hollywoods over 100 år gamle filmhistorie. Det er et ganske så heftig stamtavle med tanke på de endeløse oppfølgere Hollywood har klart å produsere gjennom disse årene.

Tilbake til røttene

Deretter slutter også genialiteten på den videre sagaen av Alien-franchisen, der talløse ulike oppfølgere aldri har klart å opprettholde magien og ubehaget de to første filmene produserte. Kreativiteten har stagnert, og den samme historien er bare blitt fortalt igjen og igjen med ulik innpakning. Dette før regissøren av den opprinnelige «Alien», Ridley Scott, gikk helt bananas med “Prometheus” og “Alien: Covenant”.

I de to sistnevnte filmene blir all tidligere kontinuitet og fornuft kastet vekk for noe virkelig absurd og relativt selvmotsigende i en forholdsvis pretensiøs søken av en høyere guddommelig mening. Der spørsmålet på det ultimate spørsmål, livets mening og opprinnelse blir forsøkt forklart, med et alien-monster som plutselig spiller en større rolle i et mye større spill av en nærmest absurd religiøs profeti.

Så det er forståelig at regissør og medforfatter Fede Alvarez går tilbake til røttene, og fokuserer på monsteret og dens unike bestialske kvaliteter. Hendelsene i “Alien: Romulus” befinner seg i en tid etter “Alien”, men før "Aliens". Filmen er altså noe så unikt som en oppfølger og en forløper.

Monster-føde

“Alien: Romulus” har et ungt og forholdsvis ukjent skuespillerensemble. Hovedrolleinnehaver Cailee Spaeny virker kapabel som Rain, der hun utstråler noen små doser av sjarm. Men hun er ingen Ripley (Sigourney Weaver) fra “Alien” og “Aliens”. Det blir hun for puslete og for liten til, og innehar intet naturlig og troverdig krigerhjerte. Mesteparten av tiden hele ensemblet tilbringer på lerretet, forblir de forholdsvis nøytrale uten å sette noe større inntrykk enn å være fremtidig monster-føde.

Historien er enkel. Vi følger en gjeng av unge rom-kolonisatorer som ser sitt snitt til å frigjøre seg fra en nærmest økonomisk slavetilhørighet til det mektige Weyland-Yutani selskapet. Planen med å oppnå det på er å ribbe en forlatt romstasjon som de har har dekodet signaler fra. Der ligger det innretninger som gjør det mulig for dem å reise til en annen verden. Det den unge banden ikke har tatt med i regnskapet, er det finnes noe annet der også, noe fryktinngytende og totalt fryktløst.

Introduksjonen av en fremmed planet full av rom-kolonisatorer som er slaver for det mektige og skruppelløse selskapet Weyland-Yutani er ganske så tiltalende og interessant. Bare så synd at filmskaperne ikke bruker premisset til noe mer enn motivasjon til karakterene. Filmen følger i stedet den samme malen, med de samme skurkene og de samme agendaene. Ingenting nytt på plakaten der altså. De går for det sikreste og det minst spektakulære, og faller i de samme fallgropene de forrige etterfølgerne gjorde.

Noen unødvendigheter

Filmen faller for nostalgi og enkle unødvendige hyllester til tidligere meritter. Som å gjenskape en slags syntetisk tvilling av avdøde Ian Holms legendariske karakter Ash fra den opprinnelige “Alien” filmen. Nemlig en ganske så synlig animert karakter Rook. Hvorfor lurer jeg på da, siden alle de syntetiske karakterene brukt i alle filmene frem til nå ser forskjellig ut. Det føles mer som en gimmick enn en viktig aktiva for historiens progresjon.

En ekstra slutt på siste akt, der noe vederstyggelig dukker opp, føles desperat og malplassert, all den tid designen ser komisk og mindre skremmende ut. Her har de gull i form av HR Gigers geniale original design av Alien monsteret. Det skaper det ypperste ubehag. Ikke rot med det hvis man har nok selvinnsikt. I stedet prøver man å toppe det med skremmende latterlig abnormitet som vekker smilebåndet i stedet for å pirre ubehaget. 

Mye ubehag

Filmatisk er filmen likevel et solid stykke håndverk. Den er uten tvil vellaget, med en høy produksjonsverdi. Foto har en spennende lyssetting der lys og mørke blir brukt aktivt i sine dystre kulisser. Det gir rom for mange mørke gjemmesteder og anledninger for mye ubehag som kommer ut fra mørket. Lydbildet leker til tider med kraftig lyd fra innsiden i kontrast med stillhet fra verdensrommet. Det gir en meget interessant effekt som fungerer utmerket med kinosalens kraftige lydanlegg. Regien av tidligere nevnte Fede Alvarez har derfor sine stunder.

Det er stramt klippet. Manuset bruker likevel god tid på å presentere sine karakterer, med en solid oppbygning mot den uunngåelige konfrontasjonen. Noen friheter tar den likevel, som klusser opp kontinuiteten med tidligere filmer.

Samtidig skaper den problemer for seg selv med å legge filmens totale tidsramme innenfor kun noen timer. Inkubasjonstiden fra alien baby til fullvoksen alien er latterlig kort. Den skorter også på originalitet i form av at den ikke skaper nye og spennende rammer, men bruker det samme gamle som tidligere. Hvorfor forandre en mal som fungerer, tenker de nok. Da blir også forutsigbarheten deretter, for det er ingenting nytt.

Ikke spennende nok

“Alien: Romulus”, selv med sin solide oppbygning, føles likevel tynn i forhold til tidligere storhet. Den har selvsagt sine øyeblikk med visse kvaliteter, men den er bare ikke spennende nok. Det føles som om vi bivåner det samme scenarioet fra tidligere filmer om og om igjen, men bare med mindre påvirkningskraft og dramaturgisk kvalitet.

Filmen klarer aldri å gjenskape magien, og forblir en blek kopi uten egentlig å bringe noe nytt på tallerken. Den lener seg heller på gamle meritter fra tidligere filmer, som føles dovent og forglemmelig. Til og med replikker som Ripley lirte av seg i kampens hete mot monsteret har blitt gjenbrukt, selvsagt med mindre effekt.

Så hvorfor vil man se en mindreverdig film som kopierer i stedet for å komme opp med noe nytt? Da kan man strengt talt heller se de opprinnelige, klassiske filmene.