Krigens normalisering av grusomheter

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The Zone of Interest
Regissør: Jonathan Glazer
Manus: Jonathan Glazer & Martin Amis
Medvirkende: Sandra Hüller, Christian Friedel, Freya Kreutzkam, Ralph Herforth, Max Beck, Ralf Zillmann
Språk: Tysk/Jiddisk/Polsk
Sensur: 12 år
Spilletid: 1t. 45min.
Sjanger: Drama/Historie/Krig
Terningkast: FEM

FILM: Historiemessig må en si at «The Zone of Interest» er en meget viktig film. Bakteppet er det mørkeste av hva mennesker er kapable til, i form av den beryktede konsentrasjonsleiren i Auschwitz under 2. verdenskrig som kun hadde et hovedmål: Å utrydde så mange mennesker som mulig på en mest mulig effektiv måte.

Filmen nærmest dokumenterer og formidler et budskap, hvor underholdningsaspektet må vike for en brutal realisme som aldri blir vist i bilder, men i bakgrunnen. Fokuset ligger på å formidle en relativ passiv oppfatning av hva mennesker er kapable til ut fra sin barbariske natur og sin evne til å fortrenge nærværende grusomheter.

Drømmehjem

Filmens inngang er på mange måter absurd fascinerende, om enn skremmende. Vi følger den tyske familien Rudolph (Christian Friedel) og Hedwig Höss (Sandra Hüller) og deres barn som bor vis-a-vis den beryktede konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Her har de skapt sitt drømmehjem, ved hjelp av et personale av krigsfanger.

Rudolph Höss rir hver dag pompøst på sin hest, de få meterne inn på jobben som øverstkommanderende i konsentrasjonsleiren. Der har han ansvaret for å effektivisere leirens tidligere nevnte hovedmål. Vi følger så deres ordinære hverdagsliv.

Morbide og dystre sider

Dette er regissør Jonathan Glazer første film på 10 år. Han er kjent for å lage få, men samtidig interessante og annerledes filmer når han først lager noen. Han står bak minneverdige filmer som “Birth”, “Sexy Beast" og “Under the Skin”.

Som en kuriositet slo han seg opp som en anerkjent musikkvideoregissør, og står blant annet bak Radioheads kanskje mest kjente video “Karma Police”. En liten digresjon for øvrig, som uansett viser flere sider av regissør Jonathan Glazers talent for å portrettere menneskenes morbide og dystre sider.

Nabo til verdenshistoriens mest grusomme dødskammer

Regien på “The Zone of Interest” er veldig analytisk, veldig tilbakeholden. Den langsomme introen setter umiddelbart i gang sansene i all sin enkelhet. Foto holder seg på konstant avstand, hvor det fleste scener blir filmet i full frame med fullstendig fravær av nærbilder. Det får en nærmest overvåkningsvideo-effekt av handlingen. De observerende innstillingene er lange og dokumentariske tagninger av dagligdagse ting med få klipp.

Det gir et seigt, men samtidig veldig realistisk inntrykk av verden og dens begivenheter, der familien lever sine øyensynlige perfekte liv uten at de morbide handlingene i bakgrunnen har noen følelsesmessig effekt.

Opplevelsen skaper et veldig sterkt inntrykk av menneskenes egen evne til å fortrenge og rasjonalisere omgivelsene rundt en, selv når mann bor vegg til vegg med verdenshistoriens mest grusomme dødskammer.

Grusomhetene ligger i lydbildet

Filmen er bemerkelsesverdig skrudd sammen. Som tidligere nevnt formidler den et kort innblikk i en av de øverste kommandørene i det tredje riket som utfører mest umenneskelige ugjerningene, mens de samtidig lever et ordinært familieliv. Manuset spiller på dagligdagse gjøremål, langt utenfor krigens realiteter.

Dramaturgien er nokså vag og fokuserer mest på familielivet og militære møtevirksomheter, hvor Rudolph Höss’ karriere som nazileder blir filmens indre konflikt mot det tilsynelatende perfekte familielivet.

Seeren er forskånet mot bilder av brutalitetene. Det er det lydbildet som diskre står for, med stadige hint i detaljene som distanserte skrik og geværskudd konstant liggende i omgivelsene. Musikken må stadig vike for det effektive lydbildet, men samtidig gjør det musikkens tilstedeværelse enda mer kraftig når den dukker opp.

Sosial skrekkfilm

Dette er en utfordrende film å bivåne, både med innhold og tempo. Men innholdsmessig er det en viktig film, både som en dokumentasjon av historie og et sosialt innblikk i hva menneskesinnet er kapabel til. Det er ikke en film man går og ser på for å kose seg og bli underholdt. Den er brutalt ærlig og legger ingen sensur over begivenhetene. Den er skremmende realistisk i all sin utførelse.

«The Zone of Interest» er unik på alle nivåer. Det er nærmest en brutal sosial skrekkfilm som klarer å skildre det, uten å vise en eneste likvidasjon, og man bør være forberedt på en annerledes og ekstraordinær kinoopplevelse.

Filmen har nettopp fått fem Oscar-nominasjoner, for årets beste film, utenlandske film, lydbilde, manus og regi.