Karakterdrama med stort hjerte

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The Holdovers
Sjanger: Drama
Regissør: Alexander Payne
Manus: David Hemingson
Medvirkende: Paul Giamatti, Da’Vine Joy Randolph, Dominic Sessa, Tate Donovan, Carrie Preston, Gillian Vigman
Sensur: 9 år
Spilletid: 2 t. 13 min
Terningkast: FEM

FILM: “The Holdovers” går allerede oppgåtte stier med en utsøkt og retningsbestemt pondus, som med sin underfundige humor og dystre sinn skaper en umake filmopplevelse.

Filmregissør Alexander Payne har en forkjærlighet for de små finurlige historiene hvor ulike menneskelige skjebner utfolder seg gjennom en kort periode. Han har skapt en grobunn for det med filmer som “The Descendent”, “About Schmidt”, “Nebraska” og “Sideways”, og nå gjør han det igjen med “The Holdovers”.

Samtidig gjenforenes Payne med skuespilleren Paul Giamatti fra “Sideways”. En skuespiller av ypperste rang, som har et stort spekter, som ofte spiller en outsider-karakter. Her spiller han en gretten historielærer for en fornem privatskole med et kynisk blikk på dagens elever av rike bortskjemte gutter.

70-tallet

Handlingen i “The Holdovers” finner sted i 1970, på en privatskole for gutter av den snobbete sorten, i New England, USA. Det er slutten på året og elever og lærere forbereder seg på å reise hjem på juleferie. De få som ikke har muligheten til å reise hjem, må tilbringe julen på skolen under stram overvåkning av læreren Paul Hunnan (Paul Giamatti).

En ugift einstøing av en historielærer som ikke har noen annen familie eller annet hjem enn skolens egne boliger. Sammen med en enke, skole-kokken Mary Lamb (Da'Vine Joy Randolph) som samtidig sørger over tapet av sin nylige falne militær sønn, og sammen med sisteårs-elev, bråkmaker og utskudd Angus Tully (Dominic Sessa) danner de en umake trio som vil lære hverandre bedre å kjenne gjennom julehøytiden på både godt og vondt.

Filmen kan kanskje antas å ha premiere i Norge en måned for sent, med tanke på dens juletema. Men dette føles egentlig ikke som en julefilm, for juletemaet er mest bakgrunnspostyr.

Underfundig humor

Filmens premisser er ikke revolusjonerende i seg selv, men mer en fiks vei å gå for å få tre så ulike karakterer i samme rom. Samtidig er ikke originaliteten i dramaturgiens oppsett det viktigste her, men samspillet mellom de ulike karakterene. Det er her filmens fokus ligger, og det er her filmen virkelig skinner.

Samspillet mellom de tre skuespillerne er utsøkt. Man kommer virkelig inn i ryggmargen til de ulike personlighetene, hvor deres skjulte lag av følsomhet blir skrelt bort etterhvert som de blir bedre kjent. Det er mye som etterhvert kommer til overflaten, og mye av det glaseres med underfundig humor.

Realistisk og naturlig

Foto finner inspirasjon fra 70-tallets filmer. Fargepaletten er dus med en nedtonet fargebruk. Bildeformatet er forholdsvis snevert med sitt 1.66:1-format. Det gir et uttrykk som passer filmens handling utmerket. Selve kameraet holdes som oftest passivt med ofte faste innstillinger, som gir mer ro og fokus på skuespillerne i front.

Lydbildet er ekstremt nedtonet, her er dialogen det viktigste med lite bruk av utvendig lydbilde. Lydmiksen er også inspirert av 70-tallets lydbruk før surroundlyden kom inn i bildet. Manuset er en liten perle, hvor det som skjer på lerretet bidrar ved hvert klipp med å frembringe eller avsløre noe nytt ved hver enkelt karakter. Regien er stram, hvor skuespillet gjenspeiler det med sin genuine opplevelse. Alt virker veldig realistisk og naturlig i all sin utførelse.

Filmen makter, og gir en nær feelgood-opplevelse tross mye tunge emner som dukker opp underveis. Den har positivitet tross all motstand den får underveis. Man setter etterhvert enormt pris på de tre hovedkarakterene med sine feil og mangler, som tross alt har noen store hjerter som varmer.

Stort hjerte

“The Holdovers” er en film med et stort hjerte som presterer å skape et varmt bilde av noen outsidere som tross all motstand, viser en varm medmenneskelighet. Det er en film uten de store ideene, men som fokuserer på karakterene, og det med bravur. Mitt hjerte ble i hvert fall truffet med en feelgood-stemning av de sjeldne i dagens filmlandskap - og som også ga meg et uunngåelig lite smil om munnviken når rulleteksten dukket opp.

Som en liten kuriositet, fikk filmen fem oscar-nominasjoner denne uka, inkludert beste skuespiller for Paul Giamatti, beste birolle til Da’Vine Joy Randolph, beste manus til David Hemingson - og for beste film.