Forstyrrende forførende

FILM: Filmen starter med et lite flashback til sytti-tallet der vi blir introdusert for den mektige og ekstremt gufne “Longlegs”, som oppsøker ei lita pike langt utpå landet. Longlegs spilles av en forholdsvis ugjenkjennelig Nicolas Cage, men med de samme ekstreme taktene, som kler karakteren her uhyggelig godt.

Handlingen foregår for øvrig på nittitallet en gang, uten at det blir fortalt med annet enn hint og enkelte åpenbare detaljer. Den ferske FBI-agenten Lee Harker (Maika Monroe) viser seg tidlig som et distinkt talent med en ekstrem intuisjon. Agent Carter (Blair Underwood) ser dette og setter hun hurrtig på flere uoppklarte saker av bestialske mord. Disse sakene har skjedd i en periode på 20 år, der alle sakene har det til felles at det blir lagt igjen kryptiske beskjeder fra “Longlegs”.

Originaltittel: Longlegs
Sjanger: Thriller/Krim
Regissør: Oz Perkins
Manus: Oz Perkins
Medvirkende: Maika Monroe, Nicolas Cage, Blair Underwood, Alicia Witt, Michelle Choi-Lee
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 41 min.
Terningkast: FIRE

Utrygg ramme

Filmatisk er det en meget gjennomarbeidet og grundig utført film. Foto med sine smarte utsnitt står for det meste statisk, med nok bakgrunn bak personene til å skape en ubevisst utrygg ramme. Den følelsen at noen kan dukke opp i bakgrunnen oppleves konstant til stede. Med ekstra hjelp av et lydbilde som dyrker sentrisk støy/musikk som skaper en kontinuerlig uhyggelig atmosfære.

Man sanser hele tiden at noe skremmende kan skje, når som helst. Samtidig har redigeringen en kledelig tålmodighet som tør å dra en scene ut i tid i påvente av hendelser som for det meste aldri skjer. Det bidrar til å gi et ekstra illevarslende nærvær med en effektivt voksende paranoia.

Inspirert av klassiker

Skuespillet er upåklagelig, der Maika Monroe som hovedpersonen opptrer meget troverdig, med sin sosiale tilbakeholdenhet, og nervøse tilnærming til høyspente situasjoner. Filmen bæres solid på hennes skuldre. Det er tydelig hentet mye inspirasjon fra den ikoniske karakteren Clarice Starling (Jodie Foster) fra filmklassikeren “Nattsvermeren”. Skuespillet generelt er meget habilt, hvor spesielt Nicolas Cage sin karakter stjeler mye oppmerksomhet med sin overdrevne og ekstremt creepy personlighet.

Regien er ved Oz Perkins, forøvrig sønn av legenden Anthony Perkins. Mannen som er kjent som ansiktet til Norman Bates fra “Psycho”, en av de meste beryktede seriemordere i filmhistorien. Det ligger kanskje i genene, når sønnen skaper en nokså uforglemmelig nifs karakter i “Longlegs”. Regien er bunnsolid og det meste virker å ha en plan. Det er en uhyggelig verden med en blek og mørk palett i bildene som formidler historien.

Unaturlige forklaringer

Dramaturgien bygger seg opp, og klarer å holde tonen gjennomgående brutal og makaber. Mitt problem ligger i tredje akt, når motivasjonen til “Longlegs” og hvem han er og hvorfor han opptrer og kler seg som han gjør aldri blir formidlet eller forklart. Det hele faller på plass ved hjelp av unaturlige forklaringer. Hovedpersonen selv gjør også noen underlige valg underveis.

Det skal også nevnes med en viss formildende omstendighet at en tredje persons motivasjon er oppklarende, uten å spoile hvem med tanke på filmens endelige utfall. Den tar likevel en nokså generisk vei i mangel på oppfinnsomhet. Enkelte hendelser gir ingen oppklarende forklaring annet enn ondskap for ondskapens skyld. Det blir for min del ekstremt utilfredsstillende. Hvorfor? Er derfor et spørsmål som uunngåelig dukker opp og henger igjen etter rulleteksten.

Fortjener bedre konklusjon

“Longlegs” har så mye bra, og en film jeg virkelig ville like. Den har så mye potensiale med en ekstremt vellaget åpning som setter standarden og lar fortsettelsen ruse videre i en konstant ubehagelighet.

Det er skapt en verden du virkelig ikke vil leve i, men som er mektig forførende mørkt filmatisk sett. Likevel klarer den ikke å leve opp til sine egne forventninger der siste akt utfolder seg med et noe skuffende og mangelfullt resultat. Filmens karakterer fortjener en bedre konklusjon.

Likevel er det ekstremt mye her som etterlater et varig inntrykk, der den helhetlige morbide opplevelsen med noen uforglemmelige karakterer ikke går i glemmeboka med det første.