Evig ung med grotesk og bisarr twist

FILMANMELDELSE:

.
Originaltittel: The Substance
Sjanger: Thriller/Satire/Splatter/Mørk Komedie/Drama
Regissør: Coralie Fargeat
Manus: Coralie Fargeat
Medvirkende: Demi Moore, Margaret Qualley, Dennis Quaid, Hugo Diego Garcia, Oscar Lesage
Sensur: 15 år
Spilletid: 2t. 21 min.
Terningkast: FIRE

FILM: “The Substance” finner noe inspirasjon fra den klassiske romanen “The picture of Dorian Grey” hvor karakteren Dorian Grey forblir evig ung mens portrettet hans eldes, og hvordan det korrumperer sjelen hans.

Andre inspirasjonskilder ifølge filmens franske manusforfatter og regissør Coralie Fargeat er “Fluen” (1986), “Ondskapens hotell” (1980), “Tingen fra en annen verden” (1982), samt den nederlandske regissøren Paul Verhoeven. Med fasit i hånden er det ganske så tydelig å se.

Splittet

Demi Moore spiller den aldrende Hollywood-stjernen Elisabeth Sparkle, som fyller 50 år når filmen starter. Noe som for øvrig ikke er dårlig av en skuespiller på snart 62 år. I filmen har hun et eget trimprogram med vesentlig fokus på de kvinnelige kroppsdelene. Bursdagsgaven hennes er å få sparken. Begrunnelsen er rett og slett hennes alder. Den som formidler budskapet er hennes mannlige, sleske, kyniske, grisebukk av en sjef med det neppe tilfeldige valgte navnet Harvey, spilt av Dennis Quaid.

Etter den brutale nyheten åpner det seg plutselig en mulighet som kan forandre alt. Hun får et spesielt tilbud fra en lyssky medisinsk organisasjon. Tilbudet er et nytt produkt der hun regelrett blir splittet mellom en ung og en nåværende versjon av seg selv. Bakdelen er at de to versjonene må bytte på å leve en uke av gangen, uten unntak.

Forfengelig

Premisset i seg selv er enkelt og interessant nok. Den franske regissøren Coralie Fargeat skaper et voldsomt stilistisk og forfengelig lite univers, der den store verdens tvilsomme verdier utenfor, presser på i bakgrunnen.

Bildet som tegnes av mennene i denne filmen er lite flatterende. I en nokså en-dimensjonal verden, er samtlige mannfolk enten gamle griser, eller unge kåte menn der kun utseende betyr noe.

Kvinner objektiviseres, og kun de unge, vakre kvinnene har en verdi i ren seksualisering av kvinnekroppen, til den uunngåelige alderdommen fratar denne verdien. Dette er selvsagt en ekstremt forenkling av dagens overfladiske samfunn, men samtidig dessverre altfor treffende. Samfunnet gjennomsyres av hvordan utsette, og enda bedre stoppe alderdommen.

Går amok

Filmatisk er filmen meget stilistisk med et skarpt blikk for å overeksponere små detaljer. Fargepaletten er fargerik, som finner sin tydelige inspirasjon fra 80-tallet. Kameraet står oftest stille, der fokuset som regel er midtstilt i selve bildeutsnittet. Det er viet mye oppmerksomhet på enkelte nærbilder med et detaljert lydbilde der enkelte detaljer vies en ekstra oppmerksomhet.

Musikken gir stillhet til lydbildet og sånn sett holder seg diskre i bakgrunnen med unntak av det siste kvarteret hvor det går fullstendig amok og det hele eskalerer over til det fysisk ubehagelige. Hele filmspråket skaper nærmest en gammeldags tegnefilm-galskap, som passer filmens absurde innhold treffende godt.

Skuespillet på samtlige roller unntatt de to hovedpersonene er meget karikert og overdrevet. Demi Moores karakter Elisabeth og hennes yngre motpart Sue, spilt av Margaret Qualley, er ellers ganske så usjenerte med en total mangel på bluferdighet der de prøver å finne sin plass i universet.

Manuset er forfriskende originalt, og ble belønnet med prisen for beste manus på årets Cannes Filmfestival. Teknisk sett tar den seg noen beleilige snarveier som passer historiens utfoldelse mer enn det gir mening. En del spørsmål dukker også opp underveis som aldri blir svart, som for eksempel motivet til selskapet bak “The Substance”. All den tid den har skapt dette middelet og donerer det til spesielle utvalgte uten noen dypere grunn.

Galskap

Filmatisk blir den også litt forelsket i sin egen stil, og kunne med fordel vært litt mer brutal i redigeringen. Den tar seg litt for god tid i enkelte dykk i detaljene, som stagnerer og ødelegger litt av fremdriften.

Temaet i filmen er befriende provoserende, samt dens karikerte virkemidler, og filmen balanserer hårfint på kanten av sine egendefinerte grenser.

Personlig synes jeg det er det en meget interessant film tross enkelte snarveier og forenklinger. Den holder seg tro til sitt underlige eksperiment og sitt eget bisarre filmatiske univers. Muligens velter den over mot slutten i en desperasjon om å overgå seg selv i eskalerende sjokkverdi og absurditeter. Det hele oppleves likevel som et friskt pust og satirisk fremstilt galskap plassert i et virkelighetens tegnefilm-univers.