Et nytt mesterverk fra en av filmhistoriens største filmskapere
«Killers of the Flower Moon»: Det er vondt å se den til tider, men samtidig grotesk besnærende å se hva mennesker er kapable til å gjøre for rikdom og makt.
FILM: «Killers of the Flower Moon» er
basert på virkelige hendelser i Oklahoma på 1920-tallet, hvor urbefolkningen
Osagenes funn av olje fører til at de blir ofre av en lang rekke av mystiske
drap.
Den
legendariske filmregissøren Martin Scorsese er uten tvil en av filmhistoriens
største filmskapere, med ansvar for ekstremt mange tidløse titler som “Taxi
Driver”, "Goodfellas", “Raging Bull”, “The Departed” og mer nylig
“The Wolf of Wall Street” for å nevne noen. Etter en over femti år lang
karriere, er han fortsatt aktiv og fortsetter med å skape nye og tankevekkende
mesterverk. I en alder av 81 år slipper han nå ut sin siste film, et tre timer
og 26 minutter langt epos om mordene på Osage-urbefolkningen i USAs Oklahoma på
20-tallet.
Han
samler nå også to av sine mest benyttede skuespillere, Robert De Niro og
Leonardo DiCaprio, sammen for første gang. Scorsese bryr seg nevneverdig lite
om tidens moter, han har utviklet sitt eget filmspråk og er tro mot det. På den
måten har han skapt en tidløs tilnærming til filmspråket og inspirert endeløse
filmskapere. For han er historien det viktigste å formidle, og der kan man ikke
gå på akkord med elementære ting som tid og autentisitet. Og denne filmen har
rikelig med tid, og er forankret i virkelige hendelser.
Hvite lykkejegere
På
1920-tallet ble det plutselig funnet olje på det tilsynelatende verdiløse
området som Osage-urbefolkningen fikk overlevert av “den hvite mann”. Dette
tiltrekker seg hurtig hvite lykkejegere av alle varianter, og gjerne av den
mindre empatiske sorten.
Etter
å ha vært kokk på fronten for de allierte under første verdenskrig kommer
Ernest Burkhart (Leonardo DiCaprio) tilbake til Oklahoma for å jobbe for sin
onkel. Den selverklærte kong William Hale, en politisk rancheier som
tilsynelatende virker som en venn av Osage-urbefolkningen. Men skinnet kan
bedras, da han er en kald, manipulativ og skruppelløs person som kynisk
utnytter dem rundt seg for sin egen vinnings skyld. Den naive og enkle Ernest
Burkhart suges hurtig opp i dette nettet da hans personlighet er enkel å
manipulere.
Deretter starter en grotesk og ond plan å utvikle seg hvor alle
midler, inkludert mord, blir tatt i bruk for å få fatt i de enorme verdiene som
ligger i hendene på Osage-urbefolkningen.
Det
er et grotesk stykke historie vi blir vitne til her, og enda et tilfelle av
hvordan de hvite behandlet og undertrykte urbefolkningen. Det er en enestående
skildring og et dypt innblikk i det psykologiske aspektet av mennesker og hva
de er kapable til å gjøre når motivasjonen er penger.
Mektig psykologisk innblikk
Scorsese
har også samlet sammen et imponerende skuespillerensemble. Leonardo DiCaprios
karakter, Ernest Burkhart, er i utgangspunktet protagonisten i filmen, men hans
lette påvirkelige og godtroende personlighet blir hurtig manipulert til å
bli en av antagonistene. Det er en liten utfordring å følge hans reise, hans naivitet raskt blir en frustrasjon.
Robert
De Niros karakter er mektig skremmende, med hans tilsynelatende gode natur som
en effektiv fasade for hans manipulerende vesen.
Så
er det den tilkommende hustruen til Ernest Burkhart, Mollie, fra
urbefolkningsstammen Osagene. Hun blir glitrende spilt av Lily Gladstone som
viser en genuin sårbarhet og uskyld, som kynisk blir utnyttet. Hun merker at
enkelte ting skurrer, og ser gjennom alle løgnene, men hennes kjærlighet
hjelper henne med å fortrenge det. Det hele er et mektig psykologisk innblikk i
ulike menneskesinn som alle har en egen agenda.
Fast kjerne av medarbeidere
Martin
Scorsese omringer seg med dyktige mennesker, og har satt sammen en kjerne av et
team med faste medarbeidere, som sin faste klipper Thelma Schoonmaker - en
viktig brikke for å skru det hele sammen.
Lydbildet
er ekstremt forenklet og nedtonet. Musikken til den nylig avdøde Robbie
Robertson er inspirert av urbefolkningens egne rytmer, som har en monoton, men
effektiv effekt på handlingen. Robertson, kjent fra bandet “The Band”, har
jobbet tett med Scorsese på flere prosjekter, samtidig som Scorsese har
regissert “The Last Waltz” - en dokumentar om den siste konserten til “The
Band”.
Ekstrem produksjonsverdi
Foto
er for det meste stillestående og observerende, men i enkelte scener brytes det
stillestående kamera opp med et ekstremt bevegelig kamera. Dette gir en
effektiv fortellermessig dimensjon.
Ellers etterapes mye av datidens teknologi,
med panoreringer og lange tagninger med relativt få klipp. Ekstra
krevende for skuespillerne, men gir dem samtidig mulighet til å skinne, noe de
virkelig benytter muligheten til.
Filmens
produksjonsverdi med kulissene, eksteriør, interiør, kostymene, språkbruken, ja
det meste er ekstremt godt utført. Man befinner seg virkelig i Oklahoma på 1920-tallet.
Et mesterverk
“Killers
of the Flower Moon” har blitt en ekstremt vellaget film med et mørkt, men
samtidig viktig kapittel av vår historie som fortjener å bli fortalt og
dokumentert for ikke å gå i forglemmelsen. Jeg klarer virkelig ikke å se noen
umiddelbare mangler i denne filmen. Filmatisk så tikker den alle de viktige
boksene, hvor spesielt skuespillerensemblet stråler.
Skal jeg nevne noe, så er
det den ekstreme lengden på filmen. Det er mulig den kunne blitt klippet
ned en halvtime, men da er jeg usikker på om vi ville miste noe av atmosfæren
og de ulike dimensjonene i hovedkarakterene. Filmen oppleves uansett aldri
langdryg, det skjer for mye underveis for det.
Martin
Scorsese ville fortelle historien på den riktige måten, med den tiden som
kreves. Dette er en historiebasert film, hvor budskapet trumfer alle økonomiske
hensyn. Kudos for det. Det er vondt å se den til tider, men samtidig grotesk
besnærende å se hva mennesker er kapable til å gjøre for rikdom og makt.
Resultatet
er uten tvil enda et nytt mesterverk fra Martin Scorsese. “Killers of the
Flower Moon” er rett og slett allerede en tidløs klassiker.