De beryktede motorsykkel­bandenes spede begynnelse

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The Bikeriders
Sjanger: Drama/Krim
Regissør: Jeff Nichols
Manus: Jeff Nichols
Medvirkende: Jodie Comer, Austin Butler, Tom Hardy, Mike Faist, Michael Shannon, Boyd Holbrook, Emory Cohen, Damon Herriman
Sensur: 15 år
Spilletid: 1t. 56 min.
Terningkast: FEM

FILM: Filmen er basert på boken til Danny Lyon, som tilbrakte og dokumenterte veksten til en motorsykkelgjeng utenfor Chicago på midten av 1960-tallet, noe han gjorde frem til 1973.

En flokk av utenforstående og utilpasse karakterer finner en tilhørighet i en motorsykkelgjeng, der nettopp interessen for motorsykler er katalysatoren. Det vokser imidlertid gradvis ut av kontroll i takt med at medlemstallet ekspanderer og de kriminelle ambisjonene øker når yngre og mer kyniske krefter opponerer.

Bekymringsfri tilværelse

I begynnelsen, høyt opp i hierarkiet finner vi trofaste Benny (Austin Butler), en uredd einstøing, som aldri viker vekk fra et slagsmål eller bryr seg nevneverdig om konsekvenser av sine handlinger. Han lever en bekymringsfri tilværelse før Kathy (Jodie Comer) dukker opp i livet hans. De forelsker seg og gifter seg etter kort tid. Deretter følger vi deres historie sammen med gjengen, deres leder Johnny (Tom Hardy) og klubbens mange underlige og fargefulle karakterer.

Filmen blir presentert gjennom Danny (Mike Faist) sitt intervju av Kathy med etterfølgende tilbakeblikk av ulike hendelser og hvordan hun opplever det. Det er romantikk, vold, festing, drikking, alt og mer til av hva en skulle forvente av en motorsykkelgjeng i sin spede start. Vi følger deres bratte utvikling fra det naive og rebelske, til det kyniske og brutale.

Mumlekongen

Mesteparten av fokuset ligger på karakterene, deres interaksjon og personlige utvikling. Tildragningen mot et liv utenfor siviliserte lover, der egne normer og en dyp æreskodeks rager høyest. Kameratskapet og lojaliteten til klubben trumfer deres respektive familiers behov.

Skuespillet er fragmentert, og enkelte karakterer leker med visse klisjeer og stereotyper, som likevel føles legitimt.

Hollywoods nyeste stjerneskudd Austin Butler (“Elvis”, “Once Upon a Time in… Hollywood” og “Dune 2”), spiller Danny. En rolle han mestrer med vigør og mystikk. Ikonet James Dean må nevnes å være en åpenlys inspirasjonskilde. Samtidig finner Johnny, spilt av mumlekongen Tom Hardy, sin inspirasjon gjennom “The Wild One” med selveste Marlon Brando. Noe de til og med har viet en liten scene til i filmen.

Den mest iøynefallende prestasjonen står Jodie Comer for, i praktisk talt den eneste snakkende kvinnelige rollen som Kathy. Og prate kan hun definitivt, med sin røffe og lite glamorøse Chicago aksent, der hun reflekterer over sitt liv. Hun er meget dyktig og balanserer hårfint på kanten til det parodiske, uten å ramle over.

Brummer godt i mellomgulvet

Regien er solid og effektiv. Jeff Nichols har etter hvert oppnådd en anstendig CV, med solide filmer som “Take Shelter”, “Mud” og “Midnight Special”. Han gir rikelig med tid og rom til å utvikle karakterene. Manuset fokuserer på en kortere tidsperiode, der dramaturgien er forholdsvis flat uten de store toppene.

Likevel klarer filmen å holde intensiteten oppe nok til at filmen aldri føles kjedelig. Enkelte karakterer forblir mystiske gjennom hele filmen uten at man kommer noe særlig under huden på dem. Spesielt Danny faller i den kategorien, og man er egentlig nysgjerrig på å få vite mer av hva som får han til å tikke.

Kamerabruken er veldig inspirert av 60-tallets filmer, med et rolig og ofte stillestående kamera som bivåner i takt med en tålmodig redigering og som gjerne holder litt lengre på hver kamerainnstilling. Det gir en ro og oversiktlighet, som passer filmen meget godt. Musikkbruken er selvsagt tidsriktig, med sanger fra den samme epoken som filmen befinner seg i. Noe annet ville vært en direkte synd. Det gjør også lettere for seeren å leve seg inn i tidsrommet. Lydbildet er nokså subtilt, der de skrur opp til maks når motorsyklene starter. En lyd som virkelig gjør seg i kinosalen, og brummer godt i mellomgulvet og får de små hårene på armene til å reise seg.

Bunnsolid

“The Bikeriders” er virkelig en sårt tiltrengt produksjon av en type filmer vi ble bortskjemt med før millenniumskiftet. Det er en film av den gamle sorten, hvor historien er i førersetet, og data-effektene må vike plass. Det er en bunnsolid film som har virkelig mye, men mangler det lille ekstra fra å bli en tidløs klassiker på lik linje med “Goodfellas”.

Som en kuriositet har den alltid like severdige skuespilleren Michael Shannon, som spiller en liten rolle som Zipco, sitt sjette samarbeid med Jeff Nichols.