Befriende enkel leiemorder-moro

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Hit Man
Sjanger:Komedie/Drama/Krim/Romantikk
Regissør: Richard Linklater
Manus: Glen Powell, Skip Hollandsworth & Richard Linklater
Medvirkende: Glen Powell, Adria Arjona, Retta, Austin Amelio, Molly Bernard, Mike Markoff
Sensur: 12 år
Spilletid: 1t. 53min.
Terningkast: FEM

FILM: “Hit Man” har karakterene og dialogen som sin øverste prioritet. Effekter, actionsekvenser, komplekse lydbilder og smarte kameravinkler er satt på sidelinjen. Dette er også slik regissør Richard Linklater liker å jobbe siden gjennombruddet på nittitallet med kultklassikeren “Dazed and Confused”. En film som forøvrig er en av Quentin Tarantinos favorittfilmer, og som han mener er den beste “henge og drive dank”-filmen som noen gang er blitt laget.

Richard Linklater har mer eller mindre rendyrket den minimalistiske stilen, gjerne med få karakterer, små budsjetter som gir kreativ frihet, realisme og en handling over en begrenset tidsperiode.

Han har opparbeidet seg en vesentlig CV siden 90-tallet, med små perler som “Før solnedgang”, “Før soloppgang”, “Waking Life”, “Før midnatt” og meget ambisiøse “Boyhood”. Sistnevnte tar for seg oppveksten til en gutts liv fra tidlig barndom til fersk student på høyskolen. Det som er spesielt med denne filmen, er at vi følger samme person i ulike epoker gjennom et 12 års tidsperspektiv, med de samme skuespillerne - som skaper et unikt innblikk og realisme ulikt man har sett tidligere.

Spesiell bi-gesjeft

Med-forfatteren Glen Powell spiller Gary Johnson. En nokså grå og kjedelig høyskole-lærer, som har en noe spesiell bi-gesjeft hos det lokale politidistriktet. Han er nemlig en falsk hitman, som får potensielle klienter til å tilstå sine intensjoner foran skjulte mikrofoner og kameraer. Det blir imidlertid komplisert når tiltrekkende Maddy (Adria Arjona) dukker opp med et ønske om å likvidere sin mishandlende ektemann.

Filmen har hentet inspirasjon fra en virkelig person og hans virke, og til og med brukt hans ekte navn. Selve handlingen er imidlertid mer eller mindre oppdiktet. Like fullt er det en viss realisme over det. Det er skapt et miljø for mange komiske og absurde hendelser, i en verden der filmens tvilsomme moral kan diskuteres.

Forførende egenskaper

Manuset er ekstremt dialogdrevet. Det er fravær av lange actionsekvenser og tidligere nevnt effekter. Filmen fokuserer på samhandlingen mellom filmens karakterer og da spesielt Gary Johnson og etterhvert hans lyssky forhold til Maddy, den tidligere potensielle oppdragsgiveren. Mye faller på skuespillet, kjemien og troverdigheten mellom hverandre.

Det må sies å fungere optimalt, der kjemien mellom Gary og Maddy sitter som et skudd. Gary's naturlige og kjedsommelige nerdete karakter får et vind av farlighet og mystikk over seg når han trer inn i sin hitman-personlighet Ray. Maddys naivitet og forførende egenskaper føles genuint langt utenfor lerretet der den effektivt fester seg på netthinnen.

Redigeringen gir rom og tid til sine skuespillere å utfolde seg, med tålmodige og lange tagninger med et stillestående kamera, som inaktivt observerer karakterene. Dramaturgien åler seg gradvis fremover, men fremdriften kan enkelte steder føles stillestående. Det kan muligens pirre de utålmodige blant oss i feil retning.

Musikkbruken er nedtonet og nesten fraværende i dialogscenene. Den har en liten eskalering i takt med filmens langsomme ferd mot sitt klimaks. Lydbildet følger kledelig i samme enkle spor som musikken, uten å bli fristet til voldsomme utskeielser.

Perfeksjonert

Dette er en stil som Linklater nærmest har perfeksjonert gjennom sin lange karriere, med den tålmodige dramaturgien som følger sin egen dramaturgiske kurve, uten det minste snev av akutt ekstravaganse.

“Hit Man” er et meget tett og forfriskende portrett av ulike menneskelige skjebner, der filmens styrke ligger i kjemien og animositeten mellom de ulike karakterene. Det er uten tvil en film for de tålmodige, som setter pris på realistiske og til dels absurde menneskelige beskjeftigelser. Dette er en befriende film på mange måter, og gir håp om at det fortsatt kan komme små, uavhengige filmer med fokus på menneskelige interaksjoner fra utkanten av Hollywood-maskineriet.

Underholdende fibre

“Hit Man” innehar, selv med sin nøkterne ambisiøsitet, en haug av underholdende fibre, i et lite men godt arsenal av ulike komplekse og forfriskende karakterer. Filmen er langt fra perfekt, men det trenger den heller ikke å være så lenge dens fortreffelige univers og virkelighet forfører langt utenfor kinolerretet.