Et sukk fra en ekte fotballsupporter!

MENINGER: Var jeg egentlig slik? Begynte å gå lei, hadde lyst til å la årskortet gå ut, og glemme hele greia!

I mange år ble repertoaret vårt smalere og smalere. Heiarop som dommerjævel og supportersanger som virkelig satt i sikringsboksen til motstandersupporterne bleknet mer og mer i tiden.

Var faktisk blitt så ille at jeg så vidt hadde begynt å titte på håndball, «djevelens» sport! Vurderte seriøst og konvertere. Så kom en ny vinter, og deretter en ny vår. Da var forrige sesong glemt. Ny start! Nye muligheter! Årene gikk, og det ble etter hvert «lov» å «hate». Vi kunne rope vi hater dommeren! Vi kunne rope vi hater spillere, det andre laget, moren til noen på det andre laget, for ikke å snakke om fotballforbundet. De som bestemte vilkårene. Det var en fantastisk tid. Å kunne kjenne pulsen øke, kinnene rødme, glede og aggresjon byttet plass like fort som Usain Bolt løp100 meter. Kjente jeg hadde vinger. Livet lekte. Kunne det bli bedre? Nei, jeg var sikker på at toppen var nådd. Og det var den, beklageligvis. Det ble etter hvert tammere stemning på tribunen. Til og med spillerne og trenerne merket det. De forsøkte å hause oss opp ved alltid å komme bort til tribunen vår etter kamp, men stemningen ble dårligere og dårligere.

Så skjedde det noe i Europa! Noe nytt var på gang. Det nye ble kalt «VAR». Fotballen skulle videofilmes og dommerne skulle dømme deretter. Ikke alt, men avgjørende situasjoner innenfor 16 meteren. I målavgjørende situasjoner skulle dommerne benytte video for å kunne ta «riktige» beslutninger. Mer rettferdighet talte onde tunger! Vi supportere visste bedre og var selvfølgelig motstandere. Livredde for at dette skulle ta fra oss muligheten til å agere spontant -vise følelser. Fotballen sto i fare for å bli et dårlig videospill. Nei, her var det viktig å handle. Med nyinnkjøpte tennisballer og fiskekaker var planen klar. Og ved første mulighet satte vi i gang. Vi skulle vise dem hvem som var viktigst i Norsk fotball. Igjen så bruste blodet i årene. Vi meldte oss inn i klubbene, slik at vi kunne være med å bestemme. Vi kunne til og med ta ut aggresjonen i ekstraordinære møter som kun handlet om, skal - skal ikke. Side om side med ledelsen i toppklubbene i Norge. Føltes nesten bedre enn å kjefte opp noen som hadde gått over et fotgjengerfelt på rød mann.

All energi til ingen nytte! Beslutningen om å fortsette, og å videreutvikle VAR ble banket igjennom på fotballtingets årsmøte. Med støtte fra breddeklubbene ble det et fatalt nederlag for vår del. Hva kommer nå til å skje? Mange tanker meldte seg. Skal jeg allikevel være nødt til å titte på «fri hands» igjen? Kanskje se på ishockey? Diskuterte med fastlegen hva som ville være det beste for meg, men tilbakemeldingen var skremmende. Lev på det jevne, sunn mat, mosjon, realitetsorientering, plei vennskapet til gode venner og familie.

Omtrent samtidig skjedde det imidlertid en endring i Europa. Engelskmennene hadde funnet ut at dette nye er det beste som har skjedd fotballen siden 66. Vi var selvfølgelig nysgjerrig på hva de så, som vi ikke så.

Kommunikasjonen med våre venner på kontinentet glødet. Vi lærte raskt. Snu det onde til det gode var rådet. Dette vil ingen ende ta. Vi skal vise bønda!!

På nytt så vi muligheten. Det nye hadde ingen grenser. Vi kunne bruke alle vår kraft på å hate, kjefte og vise aggresjon som vi aldri før hadde vist. For de beste, og mest erfarne blant oss kunne spille det hele ut på en måte man aldri skulle tro var mulig. Trua var tilbake. Nå var jeg igjen på toppen. Ingen topp blir høyere. Blodet bruste! Sint, glad, sint og glad. Kan livet bli bedre?

Trodde aldri jeg skulle legge disse ordene i min munn, men retter en stor takk til fotball-Norges ledelse som viser oss riktig vei. De forstår snart nesten like mye som oss.

NB! Husk, kom et kvarter for seint til første kamp. Det svir tenker jeg. Og dere, vi holder oss i ro førte 15 min. av 1 omgang. Det ble med tittingen på håndball.

Av
Tolvte mann
Halvdan Ørnvik (pseudonym)