Drammen uten sentral innflytelse

De fleste politiske partiene i Norge har nå vært igjennom en hektisk intern vårrengjøring der hvert enkelt partis landsmøte, (Arbeiderpartiet holder sitt landsmøte neste helg) nominasjonslampen og valgkampprogrammet foran høstens kommune- og fylkestingsvalg har stått i sentrum. Det har vært strid om personer, posisjoner og politikk. Mest av alt i Arbeiderpartiet som til tross for en enstemmig valgkomite, nok må vente til selve valget på landsmøtet før noen tør være helt sikre på hvem som kommer inn i partiledelsen.

Det som alltid har forundret meg (og det er ikke noe unntak i år) i forbindelse med den debatten som foregår foran hvert partis landsmøte, er den totale mangelen på navn på politikere fra Drammen som er aktuelle for sentrale verv i sine respektive partier.

Jeg opplever stadig at drammenspolitikerne selv, og deres trofaste og noe ukritiske meningsfeller/meningsbærere, mener de har et meget stort gjennomslag både i sine partier og i statlige organer og institusjoner. Jeg ser midlertid få resultater av denne såkalte innflytelsen.

Min påstand er at den nye storkommunen Drammen nærmest er helt uten innflytelse i både sentrale og lokale spørsmål i så å si alle partiene, og dermed også i de ulike regjeringer, i Norge.

Hvor lenge er det siden vi sist har hatt en statsråd fra drammensdistriktet eller en aktuell kandidat fra distriktet/kommunen til ledende verv i en av partiledelsene. Dersom jeg ikke husker feil må vi helt tilbake til Mona Røkke (H) og Tore Tønnes (Ap) tid på åtti-tallet og ved tusenårsskiftet.

Det at det i de sentrale organene i norsk politikk, både i de ulike regjeringene og i partiledelsene, påvirker selvfølgelig gjennomslaget, eller mangel på gjennomslag, for vårt område i store og viktige lokalsaker.

Det har vist seg gang på gang at det er meget viktig å ha sentrale personer sittende nærmest mulig der sentrale overordnede beslutningene blir fattet.

Hvorfor har så Drammen havnet i denne rollen? Det finnes selvfølgelig mange årsaker til dette, men en av hovedgrunnene kan nok være det misforholdet som har oppstått mellom det politikerne og sentrale meningsbærere i byen har av seg selv, og den oppfatningen utenforstående har av dette samme spørsmålet. Å tro at det å bygge en fin fasade og bli medlem av et storbynettverk skal gjøre underverk er å gjøre som storken, stikke hodet i sanden og håpe at vanskelighetene går over.

I flere store lokale saker de siste årene har vi sett at meget dårlig kommunikasjon fra politikernes og administrasjonens side i Drammen har skapt stort opprør blant innbyggerne.

Tradisjonen med mangel på åpenhet og lukkede avgjørelsesprosesser er ikke nye i Drammen. Byen har alltid vært preget av at små selvutnevnte grupper, enten i kraft av felles yrker, felles bostedsadresser eller andre lukkede fora har heiet på hverandre og ikke vært opptatt av å åpne opp for veldig mange nye tanker og ideer. Drammen blir ofte oppfattet som en by der du enten er med i de riktige sirklene, eller helt ute.

Dette preger selvfølgelig også rekrutteringen til de politiske partiene, selv om ingen vil snakke høyt om det.

Åpenhet og inkludering er de viktigste elementene i alle forhold både sentralt og lokalt i politikk, næringsliv, idrett og naboskap samt i ulike andre samfunnsforhold. Uten dette i bunnen vil ikke Drammen nå sine mål og få gjennomslag for sine ønsker og rettmessige krav som stilles til sentrale myndigheter på vegne av lokalsamfunnet.