Ujevn, men vakkert animert litteraturklassiker
«Ulvehunden» har sine øyeblikk, men også sine svakheter. Totalen er uansett en meget severdig opplevelse av en tidløs litteraturklassiker.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: «Ulvehunden» tar utgangspunkt i Jack Londons kjente litteraturverk med samme navn, som ble første gang utgitt i 1906.
Filmen er tro mot boken, som følger en ulvehybrid ved navn Hvittann og hans komplekse ferd fra valp til voksen. Dette innebærer en reise gjennom vakkert og ugjestmildt terreng, hvor han får oppleve både livets glade dager og skyggesider.
Filmen følger bokens fortellerstruktur, og vi ser verden gjennom øynene til Hvittann. Dyr og mennesker oppfører seg ut i fra et realistisk utgangspunkt, som innebærer at dyrene ikke prater, verken med menneskene eller hverandre. Det gir en litt annen opplevelse enn man pleier fra lignende animasjonsfilmer, men oppleves friskt og fungerer forbausende godt.
Eksteriøret briljerer
Designen varierer fra det episke vakre til det mer underlige og begrensede. Spesielt eksteriøret briljerer, der designen legger seg tett opp til tegnefilmutseende, med en stil som kan minne om klassiske kunstmalerier. Det oppleves naturtro, samtidig som man beholder den klassiske animasjonsfølelsen. Designen på dyrene funger optimalt, og glir naturlig inn i helheten.
Der filmen skorter litt, er menneskedesignen som faller utenom, og har sine begrensninger animasjonsmessig. Menneskene er designet veldig realistisk, med unntak av filmens antagonist som oppleves veldig mye mer karikert enn resten. Ansiktsmimikken på menneskeanimasjonen er også veldig begrenset, og skyggeteknikken i ansiktet oppleves underlig.
Animasjonen generelt kan ikke måle seg med de store Hollywoodstudioene, men er noe de minste antagelig bryr seg lite om.
Imponerende høydepunkter
Historien er i utgangspunktet ugjestmild, men de mørkeste scenene tonet ned, og all form for vold blir anvist utenfor lerrettet. Det fungerer meget godt, og skjermer de minste for de verste inntrykkene.
Resultatet blir en noe ujevn film, som til tross for sine svakheter har noen imponerende høydepunkter - og ender det opp som en severdig film som spiller på hele følelsesregisteret.
