ANNONSE

DINOSARUSVISKEREN: Owen Grady, igjen spilt av Chris Pratt, står ovenfor nye utfordringer med de gjenopplivede forhistoriske udyrene.
FOTO: UNIVERSAL PICTURES

Magien er borte!

Mer skriking, mer løping enda mer brutale dinosaurer. «Jurassic World: Fallen Kingdom» har mistet sjarmen og wow-faktoren fra forgjengeren.


Robert Depuis

 08.06.18, kl. 19:49
 14.06.18, kl. 13:54


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: I 1993 kom «Jurassic Park», regissert av regiikonet Steven Spielberg. En film som umiddelbart ble en klassiker og skapte furore verden over med sine ekstremt realistiske og skremmende dinosaurer - med en T-Rex i toppform.

I kjølvannet av den enorme kassasuksessen, unnfanget den så to etterfølgere med gradvis dalende kvalitet filmatisk sett - noe som for øvrig ikke stoppet filmseriens lukrative inntekter på pengesiden.

Nytt liv

Så ble det stille i mange år, før det legendariske filmselskapet Universal Productions igjen bestemte seg for å puste liv i den enorme kassasuksess. Resultatet ble «Jurassic World» som kom ut i 2015. Den var proppfull av hyllester til originalen, samtidig som den stjal uhemmet store deler av plottet fra den opprinnelige filmen.

Like fullt føltes den frisk, og ble en overraskende og seervennlig tillegg til den legendariske «Jurassic Park» serien. 
Dermed var alt lagt til rette for å melke litt flere grunker ut av dinosauruselskede kinobesøkende for enda en ny film.

PEST ELLER KOLERA: Clair Dearing og hennes medhjelper Frankling (Justice Smith) er fanget mellom dødelig lava og en sulten dinosaurklone av det aggressive slaget.

Vulkandrama

«Jurassic World: Fallen Kingdom» plukker opp bitene tre år etter sist. Temaparken «Jurassic World» på øya Isla Nublar er stengt etter den massive skandalen, hvor de kjøttetende dinosaurene rømte og forsynte seg grovt av turistene. Etter nedleggelsen er dinosaurene nå overlatt til seg selv, og lever tilsynelatende i harmoni uten innblanding fra pengekåte entreprenører, smakfulle temaparkgjester eller gudslekene genforskere.

En oppvåknet vulkan av den aggressive sorten er imidlertid i ferd med å sette en effektiv stopper for dette utopia. Dermed starter en motstridende redningsaksjon, hvor gamle kjenninger fra den forrige filmen, av-og-på turtelduene Clair Dearing (Bryce Dallas Howard) og Owen Grady (Chris Pratt), er med på lasset. De leter etter en gammel kjenning, nemlig den ultrasmarte velociraptoren Blue, før en aggressiv, lavasprutende vulkan ender dens dager.

KLASSISK POSERING: T-rexen spiller denne gang andre fiolin, men ser fortsatt like imponerende ut de få gangene den er med.

Spansk regi

Den spanske regissøren J.A. Bayona har allerede en spennende CV å se tilbake på, som inneholder solide filmer som «The Orphanage», «Det umulige» og «A Monsters Call». Han er en interessant regissør på mange måter, som her dessverre ser ut til å ha blitt overrumplet av størrelsen på produksjonen.

«Jurassic World: Fallen Kingdom» følger gamle oppgåtte stier, før den i desperasjon innser at den må prøve noe nytt - uten å tilføre noe egenartet i potten. Resultatet er mer, større og etter hvert mer latterlig. Mer skriking, mer løping, og enda mer brutale dinosaurer med et intellekt nært opptil menneskene, klarer aldri å kompensere for et syltynt manus fullt av motsetninger. Et manus som stadig tar snarveier oppleves rotete og usammenhengende.

JEFF GOLDBLUM: Gjør her comeback som Ian Malcolm, en av de ikoniske karakterene fra den opprinnelige «Jurassic Park». Skuffelsen er derfor stor når de først har fått han med på lasset - så gidder de knapt å bruke han!

Cheesy øyeblikk

Etterhvert tror ikke en gang skuespillerne selv på det de driver med. Karakterene er uinspirerende og klarer aldri å engasjere. Når enkelte også blir ofre for noen forhistoriske tanngarder, bryr man seg fint lite.

Det virker som filmen heller ønsker at vi skal føle med dinosaurene, hvor spesielt en scene overgår det meste av hva selv Hollywood makter av cheesy øyeblikk: En desperat dinosaur møter sitt endelikt i slow motion, med pompøs musikk bivånet av tårevåte karakterer.

Lydbildet er selvsagt overveldende, men en effektside som stadig spiller mindre og mindre på realisme. Musikken er like pompøs som bildesiden, og står således i stil. Klipperytmen er kaotisk, men gjør jobben. Man har aldri problemer med å forstå hva som skjer, selv om timingen på enkelte hendelser føles underlig på en måte som om man manglet klipp.

ØYET: Chris Pratts karakter prøver å forutse dinosaurusens neste trekk.

Ny tvilsom standard

All troverdighet har blitt regelrett kastet ut vinduet, med et vulkanutbrudd som setter en ny standard på troverdighetsbarometeret.

Nå skal det sies at «Jurassic Park»-franchisen og «Jurassic World» aldri har blitt myntet på realisme. Men «Jurassic Park» ga likevel, til en viss grad, et snev av mening og således opplevdes troverdig i det den formidlet av sin biologiske fiksjonsteknologi.

Skuffende retning

Resultatet blir en rotet opplevelse som aldri klarer å kompensere for et syltynt manus, uansett hvor mye den vil med uvirkelige effekter, smartere dinosaurer og endeløse jaktscener.

Seerens godvilje forsvinner fort, uansett hvor mye man har lagt i potten. Filmen har dessverre mistet alt av sjarm og wow-faktor den ferske forløperen hadde, og historien har tatt en vending selv de aller største «Jurassic Park»-fanatikere ikke lenger tror på. En skuffende vei, og etter hvert en latterlig vei, som fort går tom for gode idéer.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE