ANNONSE

Det du ikke kan se noe, kan ikke være så farlig, eller?
FOTO: UNIVERSAL

Struttende ubehag med høy gåsehudfaktor

«The Invisible Man»: Fra hjernen bak «Saw»- og «Insidious»-franchisen kommer en meget effektiv thriller hvor følelsen av ubehag aldri slipper taket.


Robert Depuis

 15.05.20, kl. 22:42
 29.05.20, kl. 08:17


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Utallige TV-serier og filmer har blitt adaptert eller hentet inspirasjon fra H.G. Wells' tidløse klassiker «Den usynlige mannen» opp gjennom årene.

Alt fra utallige rene adapsjoner fra så tidlig som på 1930-tallet, via ulike versjoner fra etterkrigs-Hollywood til John Carpenters mediokre komiske forsøk med Chevy Chase fra tidlig 1990-tallet, til starten av dette årtusenet med «The Hollow Man» av nederlandske Paul Verhoeven - bare for å nevne noen.

Alle ganske så ulike filmer i kvalitet og innhold, men alle har det til felles at de handler om en usynlig mann, og hva det gjør med tilbøyeligheten til å gjøre umoralske og kriminelle handlinger når man slipper unna med det.

The Invisible Man_02.jpgLoftet bringer sjelden med seg noe oppløftende

Klassisk historie, original vri

Den australske regissøren og manusforfatteren Leigh Whannell har også han tatt utgangspunkt i den litterære klassikeren «The Invisible Man» av H.G. Wells, og tatt det psykologiske aspektet og vridd det hele over til en egen original historie.

Han fokuserer med enkle, men akk så effektive filmatiske grep for å fremme sitt psykologiske aspekt. Det gir en meget effektiv ramme av ubehag og intens spenning.

Elisabeth Moss, kjent fra tv-serier som «Mad Men» og «The Handmaid's tale» får her lov til å spille ut hele sitt register av sårbarhet og frykt - og hun gjør det med bravur og en troverdighet som strekker seg langt utenfor lerrettet.

Det er en meget overbevisende oppvisning av ypperste skuespillerkunst, hvor Elisabeth Moss er velsignet med et talent få forunt innehar.

The Invisible Man_03.jpgDet paranoide ubehaget er økende

Intens

Selve handlingen starter ytterst effektivt med Cecilias (Elisabeth Moss) intense flukt fra et manipulerende og voldelig forhold, hvor en kontrollerende psykopat av en ektemann nekter henne en hver form for frihet.

Men flukten koster, for når hun tror hun er fri, nekter det psykologiske aspektet å slippe tak. Hjernen til Cecilia vil ikke gi slipp på frykten, og når underlige og uforklarlige ting samtidig starter å skje, fremstår desperasjonen for hennes nærmeste krets av venner og familie, som en dypere mental, medisinsk diagnose.

The Invisible Man_04.jpgLiten forståelse blant vaktpersonalet

Rett atmosfære

«The Invisible Man» er en film hvor kinoformatet føles som det eneste riktige stedet som gir filmen den rette atmosfæren. Her kommer det store formatet virkelig til sin rett.

Regissør Whannell bruker god tid på å bygge opp sin karakterer med en økende paranoid og konstant uhyggelig stemning. Bare ved enkle kamerabevegelser, føler vi straks den samme paranoide tilværelsen som hovedpersonen føler. Lydbildet er deilig ubehagelig, hvor musikken har blitt gitt mye spillerom. Det skaper en overbevisende symbiose av lyder og toner som kommer ekstra tydelig frem i en kinosal, og som inngår i et tydelig lydbilde som bærer mye av filmen.

Klippen står i stil, og bygger rolig opp og lar musikken få tiden og rommet den trenger. Foto og klipp leker mye med skygger, og jobber aktivt rundt i rommet uten at det oppleves forstyrrende og slitsomt. I stedet skaper det en ekstra uhygge og ubehag i filmens rette ånd.

The Invisible Man_05.jpgDette er uten tvil Elisabeth Moss sin film, hvor hun får brukt hele sitt skuespiller-repertoar

Fysisk ubehag

Dette er en film hvor den ubehagelige gåsehud-faktoren er gjennomgående økende gjennom hele filmen. Heldigvis eskalerer det aldri ut over av sine gitte rammer, og selv med ulike bruk av velbrukte klisjeer, blir det alltid brukt til sin egen fordel med sin egen vri.

Filmen har også noen uventede og groteske vendinger som setter sitt støkk i totalopplevelsen. 

«The Invisible Man» er en meget effektiv og underholdende thriller med sporadiske tilsnitt av horror. Det er noen velkjente elementer av Alfred Hitchcock over oppbygningen, men med en moderne vri. Eneste lille svakhet er at enkelte roller muligens blir noe endimensjonale, som filmens antagonist som bare fremstår eneveldig ond.

Totalt sett er imidlertid dette små detaljer som forsvinner i en spennende og vellaget thriller litt utenfor komfort-sonen når det gjelder fysisk ubehag - noe som selvsagt er en god ting når kommer til slike type filmer.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE