ANNONSE

PÅ RESTAURANT: Der storslåtte avtaler inngås. Selv i små roller dukker legender opp, her med Al Pacino som Marvin Schwarz.
FOTO: Sony/SF Studios

Vakker, morsom og brutal

Tarantino skinner med sin siste film, en forvridd hyllest av sekstitallets Hollywood.


Robert Depuis

 16.08.19, kl. 19:25
 30.08.19, kl. 12:51


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Med utgangspunkt i Hollywood sommeren 1969, har Quentin Tarantino mikset inn sin egen fiktive historie blant virkelig personer og begivenheter.

Her er de virkelige hendelsene brukt mer som inspirasjon, og fungerer som et bakteppe hvor Quentin Tarantinos egen historie skrider frem gjennom virkelighetens utvaskende syretripp.

Once Upon_01.jpgPITT OG DICAPRIO: De to superstjerner har en helt spesiell aura, og sammen fanger de en helt spesiell kjemi.

 

Stjerneregissør

Filmregissør Quentin Tarantino trenger neppe noen introduksjon hvis man har et snev av filminteresse. Han ble fort en av Hollywoods lovende unge regitalenter etter debuten med «De hensynsløse» på tidlig nittitallet. Etterfulgt av en umiddelbar stjernestatus med sin neste film «Pulp Fiction».

Deretter har han gitt ut med generøse års mellomrom, tidløse klassikere nesten uten unntak.

Men, han er foruten å være en av vår tids mest spennende filmregissører, også en ekstrem filmbuff. Han henter inspirasjon fra all verdens tenkelig filmer, fra legendariske klassikere til mer obskure underligheter. Han plukker litt her og der, stjeler, låner og skaper noe eget fra alt materialet han har opparbeidet seg gjennom tida, noe som virkelig kommer til syne gjennom «Once Upon a Time... In Hollywood».

Once Upon_06.jpgREKLAMESNUTT: Den strevende TV-skuespilleren Dalton blir omsider bevist om sin yrkesfaglige skjebne. Han må etterhvert desperat innse at han må gjøre forandringer i sitt liv

Nåtidens største stjerner

Vår tids kanskje største filmstjerne, Leonardo DiCaprio, spiller den avdankede TV-skuespilleren Rick Dalton. En gang TV-stjerne med sin egen suksessfulle TV-serie, som nå livnærer seg med gjesteopptredener i middelmådige TV-serier.

Sammen med sin mystiske stuntmann, Cliff Booth, spilt av en meget laidback Brad Pitt, lever de et tilsynelatende glamorøst liv i Hollywood på slutten av 60-tallet. Et tiår preget av attentater, hippiebevegelsen og vietnamkrigen. Som bakteppe ulmer også den velkjente kulten til Charles Manson, som på mange måter brått endte den glamorøse delen av hippiebevegelsen.

Hovedkarakterene befinner seg altså i en verden av både oppdiktede og faktiske personer. De faktiske personene er selvsagt blitt tilegnet en liten hint av Tarantinos brilliante fantasi. Så selv om filmen bærer navn på flere virkelige personer, har det hele en vesentlig del av fiksjon over seg.

Rick Dalton og Cliff Booth får mesteparten av fokuset, med små unntak av en meget stillegående og engleaktig Margot Robbie, som spiller den virkelige skuespilleren Sharon Tate - en person som dessverre skulle bli kjent for noe mye mer tragisk og brutalt enn sin skuespillerkarriere.

Hun er på mange måter filmens uskyldige alibi, der vi ser henne utforske Hollywood innimellom slagene til de to nevnte herrene som gjør alt hva de kan for å lykkes i en kynisk bransje. Dette krydret med elementer og småhistorier fra andre virkelige og fiktive hendelser fra Hollywood, hvor store og mindre store navn dukker jevnlig opp i selv de minste roller. Dette skaper en grobunn for en spesiell og meget severdig opplevelse.

Once Upon_04.jpgRICK DALTON IN ACTION: De små filmene i filmene er mer eller mindre geniale og bidrar til å sette den riktige stemningen.

Konstant påfyll av tributter

Som en elsker av filmmediets unike muligheter, er det en fryd å sitte gjennom Quentin Tarantinos generøse to timer og 41 minutter med konstant påfyll av tributter og små hyllester av Hollywood og dets mange artistiske visjonærer.

Det er så mange at de fleste forsvinner ved et feilplassert øyeblink, eller at detaljene er for obskure for selv den største filmhistoriker. Quentin Tarantinos store beundring for den italienske regissøren Sergio Leone kommer til syne både i tittelen, og i en scene hvor Dalton får tilbud om å spille inn en spagettiwestern av den nest beste regissøren, uten å nevne at den beste uten tvil er Sergio Leone som blant annet står bak den ikoniske «Once Upon a Time in the West».

Once Upon_03.jpgRADARPARET: Kule uten de store anstrengelser

Mystisk og original

«Once Upon a Time... In Hollywood» fanger uten tvil sekstitallet. Filmen er filmet med gammeldags 35mm kameraer, noe forøvrig de fleste av Tarantinos filmer er. Det er noe ubeskrivelig med analog film som all verdens digitale filmkameraer ikke klarer å gjenskape - og som selv etter at det har blitt overført fra analogt til digitalt beholder en skarphet og en bildegjengivelse av det storslåtte slaget. Filmingen preges av den tids stil, og filmkran er flittig brukt, som skaper lange og episke bilder.

Detaljene er mangfoldige og krydret med Quentin Tarantinos egen insidehumor. Det lekes stadig med kameraet, med resultat av noen underlig og komiske bilder, som samtidig skaper en aura av kulhet.

Musikken er selvsagt som så ofte i en Tarantino-film, bestående av allerede eksisterende musikk. Det er stemningsskapende og hjelper til med å fange tidsånden. Skuespillet er upåklagelig i selv de minste roller.

Leonardo DiCaprios fireårige pause fra filmlerretet har resultert i en sulten og toppmotivert skuespiller som virkelig skinner i sin rolle og viser sin storhet. Flankert av en Brad Pitt i like storform, sammen med en underfundig og sjarmerende Margot Robbie. Regien av Quentin Tarantino oppleves feilfri, med en klipp som stortrives med de lange tagningene. Manuset er forfriskende mystisk og originalt, og man er stadig usikker på hva som vil skje, selv om man selvsagt har visse anelser utifra det man vet fra virkeligheten. Det i seg selv er en drabelig prestasjon.

Once Upon_05.jpgUSKYLDIG: Australske Margot Robbie spiller den vakre skuespilleren Sharon Tate

Episk storslått

«Once Upon a Time... In Hollywood» er uten tvil en meget vellykket og underholdende film med kvalitet i hvert ledd. Men det er noen små mangler som gjør at den ikke havner helt øverst på poengskalaen. Den dramaturgiske oppbygningen mot slutten føles ironisk nok altfor brå.

Men bevares, det er en liten subjektiv oppfatning, og ødelegger ikke den episke opplevelsen - en reise med masser av humor, tragedier og brutalitet.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE