ANNONSE

FRI DRESSUR: Ryan Reynolds får utfolde seg i fri dressur som «Deadpool», her sammen med sin venn Weasel (T.J. Miller).
FOTO: FOX FILM

Maksimal underholdning!

«Deadpool 2» er langt ifra en perfekt film, filmatisk sett. Men den tar igjen i bøtter og spann når det kommer til underholdningsverdien, som rettferdiggjør maks uttelling på terningen.


Robert Depuis

 15.05.18, kl. 22:20
 21.05.18, kl. 04:52


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: «Deadpool» er uten tvil en annerledes superhelt, faktisk er han mer en antihelt enn noe annet. Han har ingen skrupler med å være ekstremt voldelig og brutal - men selvsagt kun hvis noen bryter hans egne rettferdighetsprinsipper.

Han har alltid et glimt i øyet. Proppfull av kjappe replikker til enhver tid, og han elsker å bryte den såkalte fjerde vegg, og kommunisere direkte med publikum.

VANSIRET: Filmen tar seg selv ekstremt lite høytidelig med sitt mørke og dystre univers. Her viser «Deadpool» sitt sanne ansikt.

Tro mot tegneserien

«Deadpool» er en elsket karakter i det mangfoldige Marvel-universet, og har en gedigen fanbase.

Derfor var det viktig for filmskaperne og spesielt skuespiller Ryan Reynolds og videreføre ånden fra tegneserien over til lerretet, og ikke gjøre samme tabben som ble gjort i «X-Men Origins: Wolverine», hvor «Deadpool» ble gjort om til en stum og latterlig ugjenkjennelig karakter, milevis fra personen i tegneseriene.

En rolle som for øvrig Ryan Reynolds også ikledde. Han er derfor på mange måter ute etter å revansjere seg, og gjøre opp for seg, med en tolkning nærmere opp til tegneserieversjonen.

NEMESIS: Josh Brolin, fersk fra å spille superskurken Thamos i siste Avengers-film, spiller her Cable, en av mange av «Deadpools» nemesiser.

Hjertebarn

«Deadpool» har derfor på mange måter blitt skuespiller Ryan Reynolds hjertebarn. Han har brukt sin Hollywoodstatus for alt det er verdt for i det hele tatt få lov til å lage filmen, gjennom å bearbeide ganske så tilbakeholdende og skeptiske produsenter, som gjerne tviholder på familievennlige superhelter som en garanti for klekkelige med mynt i kassen.

Etter nesten ti år med overtalelser fikk Reynolds endelig klarsignal til å lage den første filmen i tegneseriens brutale ånd. Den ble en umiddelbar suksess og traff en nerve hos den lojale fanbasen.

Deretter fulgte den like voldelige «Logan» fra samme X-Men-univers med ditto suksess, og veien var lagt åpen for å videreføre «Deadpool»-sagaen på lerretet. Denne gang også med et betydelig hopp i budsjettet. Alt dette blir selvsagt også kledelig nevnt i filmens selvironiserende ånd.

DOMINO: Nykommer i dette universet Domino (Zazie Beetz) er en superhelt basert på flaks.

Mordermodus

Etter at «Wolverine» har blitt hånet (de har hatt en lang feide – både i tegneserien, filmene og blant virkelighetens skuespillere – Ryan Reynolds og Hugh Jackman), starter filmen brått og brutalt, med en «Deadpool» i mordermodus.

Dette resulterer i en tragisk hendelse som fører til at «Deadpool» mister livsgnisten og ender opp som suicidal. Men som udødelig er det ikke enkelt å ta sitt eget liv. Etter et helhjertelig, men mislykket forsøk blir han motvillig tatt hånd om av «Colossus», en sann X-Men, som alltid har et håp om å kunne rekruttere «Deadpool» til sitt elskede team.

«Deadpools» livsgnist kommer sakte tilbake når han føler et indre behov for å beskytte den unge og sårbare mutanten Russell (Julian Dennison) fra å bli eliminert av en tidsreisende.

RYAN REYNOLDS: Den kanadiske skuespilleren spiller «Deadpool», en tidligere leiesoldat med ekstravagante evner av dødelig karakter, og er selv praktisk talt udødelig med en ekstrem evne til å helbrede seg selv og gro tilbake kroppsdeler hvis de skulle bli nødvendig.

Stuntmann-regissør

Regissør David Leith, en tidligere stuntmann, bruker kompetansen sin for alt det er verdt. Han har stålkontroll på actionsekvensene, og bruker en oversiktlig stil med en behagelig klipperytme og en tilnærming til foto som gjør det lett å følge.

Filmen er stappet med referanser til andre filmer, og både gjør narr av og hyller dem. Ingenting er hellig hvis det skulle stå i veien for et humoristisk poeng.

Selv musikken blir aktivt brukt til å skape en ekstra dimensjon, og da som regel for en komisk effekt. Vårt eget «a-ha», hvis udødelige hit «Take on me», spiller således en viktig rolle i filmens romantiske klimaks.

HYLLEST: «Deadpool» prøver å sjarmere noen i senk med å bruke Peter Gabriels låt «In your eyes» som er en etteraping av den mest kjente scenen fra 80-tallsfilmen «Say Anything…»

Komisk effekt

«Deadpool» er ingen perfekt film, og tar flere snarveier dramaturgisk sett. Noen ting blir bare forklart med en setning uten at det egentlig oppklarer så mye - men er gjort beviss for å skape en humoristisk punchline.

Manuset er akkurat interessant nok til å holde på nysgjerrigheten, og tar seg god nok tid til å introdusere karakterene. Et par kjente cameo-opptredener av kjente fjes dukker tidvis opp som en komisk effekt. Ingenting er hellig, alle blir latterliggjort eller harselert med, mest av alt dem selv.

Dette krever selvsagt at man fanger humoren og tar det ekstreme i de ulike situasjonene med en klype salt, og ser på det absurde som et utløp for den mørke humoren.

Høyeste underholdningsverdi

I sann Marvel-ånd er opptredenen under rulleteksten verdt inngangsbilletten i seg selv. 

Dramaturgisk sett kan det hende jeg er generøs med terningkast seks, men resultatet av underholdningsverdien rettferdiggjør beste score uten snev av dårlig samvittighet for kunstnerisk integritet.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE