ANNONSE

Amerikanske Eric (Eric Wolff) vekker latente guddommelige krefter når han trer inn på norsk jord.
FOTO: Nordisk Film Production/Nordisk Film Distribusjon

En norsk skuffelse

«Torden»: Man vil gjerne like den for sine interessante premisser, men norsk kreativitet og storslått natur holder dessverre ikke mål.


Robert Depuis

 01.03.20, kl. 09:24
 18.03.20, kl. 02:15


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Det starter interessant nok. En mystisk ustelt mann som etter hvert går under navnet Eric (Nat Wolff) rømmer tydeligvis vekk fra noe inne i den dypeste villmarken. Han kjemper en desperat kamp mot realistiske mareritt, sult og ekstreme brannsår.

Etter hvert ankommer han en liten kystby på Vestlandet, hvor han ufrivillig kommer i konflikt med noen brysomme tenåringer. Dette får tragiske konsekvenser, da Eric har noen uante krefter som han ikke klarer å kontrollere. Eric blir så umiddelbart arrestert.

Nå får urutinerte Christine (Iben Akerlie), som kuriositet faktisk ikke er politi, i oppdrag å undersøke mer om bakgrunnen til denne tilsynelatende ekstremt farlige mannen og finne ut hva som egentlig skjedde. Men det haster, for det må gjøres før KRIPOS ankommer scenen og tar over. Noe som tydeligvis ikke er en god ting.

Unaturlig

Bare det i seg selv føles unaturlig og noe bisart. Det å plassere en ung kvinne uten erfaring i et sånt avhør sammen med en tilsynelatende livsfarlig mistenkt virker noe forsert.

Dette setter imidlertid tonen for filmen, hvorpå man skrider sakte fremover, uten at man egentlig går noe dypere inn i karakterene.

De gjør stadig underlige valg, og Christine blir fort en ekspert på hva som er i ferd med å skje uten noe grunn for akkurat det.

Torden_02.jpgPå flukt fra alle, mens følelsene ligger latent og venter

Påtvunget stemning

Handlingsforløpet skrider mangelfullt fremover og føles ekstremt unaturlig, og da tenker jeg ikke på de overnaturlige scenene. Historien oppleves syltynn, med karakterer totalt strippet for dybde.

Regien av den hjemvendte og talentfulle André Øvredal («The Autopsy of Jane Doe» og «Scary Stories to tell in the Dark») er overraskende flat og rotete med en klipp som sliter med å tvinne enkelte scener rytmisk sammen. Musikken er voldsomt tilstedeværende og virker til tider altoverdøvende.

Torden_05.jpgHardangerbrua får en lettere «lynsjekk»

Demper på engasjementet

Skuespillet føles påtatt og urealistisk der de blir plassert i scener som virker kunstig iscenesatt. Roten til alt dette bunner ut i et altfor tynt manus med en dialog som skuespillerne sliter med å fremføre med troverdighet. Helt ærlig, en amerikaner som har vært i Norge en god stund, trenger vel ikke spørre hva «Thank you» er på norsk?).

Dialogen er anstrengende å høre på, hvor skuespillerne hele tiden må forklare hva som foregår i handlingen, og 
sliter med å uttrykke seg noenlunde realistisk. Kjemien mellom de to hovedpersonene, Eric og Christine er blottet for kjemi. Det hele virker veldig påtvunget.

Nat Wolff som Eric får ikke mange strenger å spille på, han er redd eller sint til det kjedsommelige. Mens Iben Akerlie prøver og kjemper, men det føles nytteløst. De er strippet for karisma og man bryr seg egentlig fint lite hva som vil skje med dem til slutt, noe som legger en demper på engasjementet.

Torden_04.jpgKropp og sjel blir sjekket før sinne tar overhånd

Kjedsommelig

Man stiller seg undrende gjennom hele filmen, og ting gir sjelden mening, som for eksempel hvorfor en amerikansk agent har myndighet til å gi ordre til norske militære på norsk jord. Jeg vet at amerikanske myndigheter liker å se på seg selv som verdenspoliti, men helt ærlig.

Det er mye å ta tak i, og selv om man skulle klare å følge handlingen blindt, og kjøpe alle de påtatte situasjonene, så skjer det egentlig fint lite. Kjedsomhet er dessverre det største problemet, for hadde det i minste vært spennende og underholdende kunne man levd med mye rart. Nå skal det sies at filmen har noen formidlende aspekter i form av imponerende effekter, og noen actionsekvenser som biter bra fra seg.

Dessuten virker make-up effektene overbevisende, og foto holder høy standard gjennom hele filmen. Man blir definitivt aldri lei de mange dronebildene fra spektakulære norske fjell og fjorder. Men det holder liksom ikke, i en film hvor spenningsnivået er flatt, med karakterer som selv ikke helt vet hva de vil eller gjør.

Torden_01.jpg

Norrøn Messias

Tematikken er mørk, tung og dyster, ribbet for humor. Det kan fungere godt det, hvis manuset var betraktelig mye bedre og selvhøytideligheten kanskje tonet noe ned.

Resultatet blir en slags alvorstynget norrøn Messias-tilnærming med en kjærlighetshistorie blottet for troverdighet og ikke minst kjemi - hvor spenningskurven heller feil vei. Det er veldig synd og skuffende, for potensialet ligger der. «Trolljeger»-regissøren André Øvredal har vist før at han har det i seg, og forhåpentlig kommer han sterkere tilbake.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE