ANNONSE

HOVEDROLLE: Andrea Berntzen spiller Kaja - som havner midt opp i terroraksjonen på Utøya sommeren 2011.
FOTO: Agnete Brun

Autentisk og skremmende om Utøya-dramaet

«Utøya 22. juli» lykkes i sin formidling, og byr på en autentisk og skremmende opplevelse som etterlater et ubehag i publikum.


Robert Depuis

 21.03.18, kl. 00:57
 27.03.18, kl. 09:16


ANNONSE

 

FILM: 22. juli 2011 er datoen som aldri vil bli glemt. Datoen en manns forvridde tankesett iverksatt en terroraksjon med det mest grusomme resultat.

Som norsk statsborger må jeg innrømme at «Utøya 22. juli» er en meget vanskelig film å forholde seg til på det følelsesmessige plan. Videre som en anmelder er det komplisert å holde seg objektiv, om enn umulig.

Det er vanskelig å ikke bli følelsesmessig farget av innholdet av det mest groteske og makabre som har skjedd i nyere tid på norsk jord. Det er en historie som røsker opp i noe, som likefullt føles enormt viktig at blir formidlet, foreviget og aldri glemt uansett hvor ubehagelig det er, for så at det aldri blir gjentatt. Samtidig er det fortsatt en film som skal vurderes utifra innhold og dens dramaturgiske virkemidler.

Helvete braker løs

Utallige unge liv endte brutalt på uforståelig vis da en mann kaldblodig utførte sin nøye planlagte plan om å drepe så mange som mulig gjennom sine to terroraksjoner ved regjeringsbygget i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya.

I filmen blir vi straks introdusert for Kaja (Andrea Bertnzen) som er på Utøya sammen med sin søster, Emilie. De har nettopp fått vite om bomben i Oslo, og ikke lenger etterpå opplever de at de første skuddene blir avfyrt på øya de oppholder seg. 

Helvete braker løs med etterfølgende panikk og en desperat kamp om overlevelse de neste 72 minuttene. 

Markant regissør

Fra en av Norges mest markante regissører på denne siden av 2000-tallet, med filmer som «Hawaii/Oslo», «Tusen ganger god natt» og «Kongens nei» på sin merittliste, kommer nå altså en film som tar for seg en hendelse nordmenn flest fortsatt har friskt i minne. 

Regissør Erik Poppe går inn i den mørke materien med en ambisiøs tilnærming fortellermessig. Med et aktivt kamera følger vi Kaja og alle hun møter underveis på sin flukt fra kuleregnet, uten synlige klipp. Det gir en ekstra dimensjon og en intensitet som forsterker inntrykkene. 

Men sin nærmest dokumentariske stil imponerer de unge skuespillerne med Andrea Berntzen i spissen. Vi føler virkelig på hennes tilstedeværelse og etterhvert desperasjon der hvor hun er strandet i et sant helvete. Resten av rolleprestasjonen følger imponerende opp, og medbringer en autentisitet som fremhever troverdigheten.

Kaoset

Fraværet av musikk, med kun lyd fra omgivelsene, og de stadige skuddsalvene gir oss seere en konstant følelse av redsel. Valget å aldri vise terroristen og beholde han som en nøytral skikkelse fungerer til en viss grad. 

Filmens dramaturgi er mest opptatt å fortelle Kajas historie, hvor behovet for å forklare noe mer aldri blir utdypet. Enkelte skjebner får vi aldri vite, noe som skal trolig bidra til å utvide kaoset som rår på øya. 

Den velkjente manglende agering fra politiets side og hvorfor de aldri kommer blir heller aldri forklart utover noen setninger etter rulleteksten. Og som en som ikke kjenner historien fra før, bidrar det kanskje for et behov for forklaring som aldri kommer.

Autentisk

En som ikke kjenner historien fra før føler nok at det er mange spørsmål som forblir ubesvart. Dramaturgisk kunne det muligens økt spenningsnivået ytterligere med å la terroristen være mindre distansert, slippe han enda tettere på i handlingen og i lydbildet i forhold til hovedpersonen. 

Filmen gir likefullt en autentisk og skremmende opplevelse, som sanser og etterlater et ubehag i lang lang tid fremover. Det er en film som lykkes i sin formidling til det norske publikum, og med sin ambisiøse og nærmest dokumentariske tilnærming klarer å kringkaste de mange skjebnene gjennom Kajas øyne.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE