ANNONSE

MENNESKELIGE APER: Apene kommer over et menneskebarn spilt av Amiah Miller, som blir tatt under apenes vinge.
FOTO: Twentieth Century Fox Norway

Fullendt trilogi og et imponerende skue

«War for the Planet of the Apes» er en verdig og leken avslutning på en imponerende trilogi, mener DRM24's filmanmelder.


Robert Depuis

 12.07.17, kl. 13:56
 21.07.17, kl. 12:53


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Den genmanipulerte apen Caesar (Andy Serkis), som ser hundre prosent ut som en ape men tenker og prater som et menneske, har levd de siste to årene i skjul med sin økende hærskare av aper lik han selv.

De skjuler seg i frykt for å bli utryddet av menneskeheten etter hendelsen i forrige film, hvor et brutalt slag mellom menneskene og apene gjorde alle apene til fritt vilt.

Alt Caesar og apene vil, er å leve i fred på egne premisser, langt vekk fra menneskehetens brutale atferd. Menneskene derimot, har nesten blitt utslettet etter et utbrudd av et aperelatert virus. Så når en av få gjenværende militærenheter ledet av den fryktede «Obersten», lukter apeblod i frykt for egen eksistens, virker det som et uunngåelig scenario for Caesars aper å greie og holde seg skjult fra menneskene særlig lenger.

Apene er på krigsstien mot menneskeheten og all deres forakt

«Apocalypse now»

Matt Reeves har igjen regien, som han også hadde i den forrige filmen «Dawn of the Planet of the Apes». Han er en meget spennende regissør og manusforfatter, som tør å utfordre og strekke seg litt ekstra for å skape en visuell fest for øyet.

Her er han virkelig i det lekne hjørnet, og starter første scene på finurlig vis når han introduserer en militærpatrulje som sniker seg ubemerket innpå Caesars gjeng. Det er virkelig kreativt løst og skaper en forventning av hva som kommer når det deretter smeller.

Forventningene blir også til tider innfridd. I stedet for å gå i krigsfella og overlate de neste to timene til endeløse scener fra en slagmark, går filmen isteden dypere inn i psyken til hovedpersonene Caesar og Obersten og blir til et slags personlig hevnepos med klare inspirasjonskilder fra krigsfilmen «Apocalypse Now». Noe de heller ikke legger skjul på, men nærmest hyller underveis.

Matt Reeves fortsetter gjennom hele filmen med sin visuelle fortellerstil av nydelige komposisjoner og kontrastfylt lyssetting, som komplementerer filmen strålende. Han lar dessuten antagonisten være skjult og mystisk i samme stil som sin inspirasjonskilde, selv om han har en rask og brutal introduksjon før han forsvinner igjen. Woody Harrelson spiller Obersten glimrende med en nyansert framtoning av en mørk og pint sjel, som befinner seg i en mental avgrunn.

Woody Harrelson skinner i rollen som den mørke og forpinte Obersten, som er tydelig inspirert av Marlon Brandos udødelige karakter Oberst Kurtz fra «Apocalypse now»

Teknologisk skuespill

Skuespillerne som spiller apene, gjør mye ved hjelp av teknologien og dyktige animatører. Og Andy Serkis som spiller Caesar, begynner å få nærmest legendestatus etter sin etter hvert lange bakgrunn med å spille ulike dataanimerte karakterer, som startet med kjente Gollum fra «Ringenes Herre»-triologien.

Teknologien klarer å skildre Serkis egne og detaljerte ansiktsuttrykk på et glimrende vis, så man kjøper virkelig Caesar ekthet og realistiske fremtoning - som er viktig for å kunne leve oss inn i hans karakter.

Dessuten bringer Serkis en dualitet og en sårbarhet med menneskelige trekk, som gjør at vi sympatiserer og raskt får en medfølelse for Caesars skjebne.

Apen Caesar er på jakt etter hevn etter å ha opplevd at deler av sin familie er blitt brutalt nedslaktet

Høy produksjonsverdi

Foto er som tidligere nevnt, vakkert og estetisk, og komplementerer historien uten at det forstyrrer.

Scenene er konstant fylt opp av detaljer i bakgrunnen som hele tiden krydrer filmens tilstedeværelse, og gir den ekstra lille piffen i opplevelsen.

Kameraet følger karakterene tett med et objektiv som gjør uskarpheter foran og bak karakterene ekstra tydelig, som igjen gir oss en nærhet til karakterene og en mystisk følelse av noe som lurer gjennom hele filmen.

Steve Zahn spiller apen «Bad Ape» som de møter underveis, og som etter hvert bidrar på sin egen særegne måte i kampen mot menneskeheten

Noe som skurrer

Dramaturgisk er ikke filmen perfekt, og har noen feilskjær underveis. Som for eksempel da apeviruset tar en merkelig retning, og gjør at jeg ikke helt kjøper motivasjonen til Oberstens grusomme handling.

Filmen har allikevel mer enn nok av filmatiske muskler som overskygger dette, slik at det blir mer en irriterende faktor i stedet for en ødeleggende en.

Man kan heller ikke unngå å nevne effektene i en film som dette. De er til tider meget imponerende, spesielt detaljene og realismen i ansiktet til apene i ulike handlinger. Men det føles fortsatt ikke feilfritt, og det skurrer litt enkelte steder. Spesielt da apene rir, føles de litt lette enkelte steder, selv om helheten imponerer.

Et univers verdt å oppleve

«War for the Planet of the Apes» er en meget verdig avrunding av de to foregående filmene «Rise of the Planet of the Apes» og «Dawn of the Planet of the Apes», selv om undertegnede mistenker at mer er i gjære.

Det er en spennende og annerledes franchise bygget opp og utviklet i en annen retning enn de legendariske filmene trilogien er basert på. Her har de vendt sympatien vekk fra menneskeheten, og isteden rettet den mot apene.

Filmen har en smarthet som oser av en ren fortellerglede, og som skaper et univers det er verdt å oppleve.

NB! Før filmen braker løs, oppsummerer den oss med et par meget korte plakater om hva som tidligere har skjedd. Det gjør at man streng tatt ikke trenger å ha sett de to foregående filmene for å få full glede av den tredje - selv om det selvfølgelig ikke er noen ulempe.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE