ANNONSE

Ulven Grå med kjæresten Bianca i et romantisk øyeblikk før omstendighetene forandres
FOTO: Storytelling Media

Forutsigbar dusinvare med en viss barnslig sjarm

«Ulv i Fåreklær» er for norske seere noe så sjeldent som en russisk animasjonsfilm. Kvalitetsmessig er den ikke i nærheten av å konkurrere med de animerte amerikanske storfilmene.


Robert Depuis

 11.08.17, kl. 08:54
 17.08.17, kl. 10:02


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Det kommer dog mest frem i filmens kreditt, da følelsen av en film med et sterkt ønske om å ville være mer som en animert amerikansk lillebror er temmelig overskyggende.

Ulv og får

En ulveflokk lever i pakt med naturen med en utpreget respekt for alt levende som befinner seg på matfatet. Denne levemåten får en utfordring når den mektige og rettferdige lederen Magra velger å trekke seg.

Grå, en av lederkandidatene i ulveflokken fortaper seg i en arrogant livsfilosofi og ungdommelig overmot, og mister seg selv samt en utålmodig gifteklar kjæreste i et opprivende brudd. Desperat etter å vinne tilbake seg selv og sin kjæreste oppsøker han en spåkone, som i stedet ved hjelp av en magisk eliksir, forvandler han til et får.

Dermed får onde krefter uhindret ta over ulveflokken som nå er mer interessert i å øke størrelsen på matfatet. De utgjør med det straks en overhengende trussel mot en nærliggende fårelandsby, som Grå nå må søke tilflukt i.

Idyllisk harmoni i fårelandsbyen før ulvetrusselen blir overhengende

Ujevn kvalitet

Kvaliteten på animasjonene holder en forholdsvis grei standard, men uten den ekstra x-faktoren vi har så blitt bortskjemt med fra de store amerikanske studioene.

Den er litt ujevn innimellom, med diverse detaljer enkelte steder som virker noe forhastet, bl. a. i karakterenes tyngdeoverføring, som føles noe lett og unaturlig visse steder, spesielt når de løper på alle fire.

De har heller ikke klart å gjøre vannet overbevisende, og noe som ser litt underlig ut i forhold til filmens uttrykk. Dette er selvfølgelige bare detaljer, men gjør noe med helhetsinntrykket.

Disney-inspirert

Manuset er syltynt og temmelig forutsigbart, og tar snarveier her og der med hensyn til den dramaturgiske utviklingen. Karakterene gjør noen merkelige motiverte valg av og til, og spesielt kvinnekarakterene føles gammeldags.

De virker kun å være interessert i giftemål uten for mye annet på motivasjonslisten. Designen legger seg veldig tett opp til en klassisk søtnosfaktor, med en sterk tiltrekning mot den amerikanske animasjonstradisjonen, og da spesielt Disney som den største inspirasjonskilden.

Grå hos spåkonen med den magiske eliksiren

En viss sjarm

Kvalitetsmessig er ikke filmen i nærheten av å konkurrere med de animerte amerikanske storfilmene, men det er heller ikke rettferdig ressursmessig. Det er derfor litt skuffende at de prøver å gjøre det, i stedet for å gå en annen vei, og heller tilføre noe anderledes og eksotisk i potten.

Filmen forsvinner derfor fort inn i haugen av andre middelmådigheter uten altfor mye nytt å tilføre. Noe som i grunnen er litt synd, da et frisk blikk fra et nytt land kunne vært spennende tilbehør til en sjanger som ofte faller i samme spor av klisjeer og menneskelignende dyreskikkelser.

Så noen banebrytende film er dette ikke, men selv i all sin forutsigbarhet og middelmådighet inneholder nok ingredienser til at man beholder en viss interesse gjennom hele filmen. Den har en viss sjarm, med en litt mørkere undertone som barn nok vil finne spennende og underholdende.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE