ANNONSE

Lloyd har et dobbeltliv og agerer som sitt alter ego «Grønn Ninja» (i front) som sammen med sin medsammensvorne kjemper mot onde krefter.
FOTO: SF STUDIOS

Legoklosser blottet for sjarm

Den tredje Legofilmen ut fremstår som et eneste stort markedsføringstriks. Barn fortjener bedre, og Lego skylder seg selv mye bedre.


Robert Depuis

 25.09.17, kl. 15:57
 01.10.17, kl. 11:33


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Der de to tidligere filmene «Legofilmen» og Batman Legofilmen» lekte med velkjente univers, inkludert seg selv, føles denne filmen mer som et sammensurium av egne karakterer som først og fremst agerer som salgsobjekter.

Mistet sjarmen

Den tredje kinolanserte filmen fra Lego kommer i kjølvannet av suksessene «Legofilmen» og «Batman Legofilmen», og prøver seg helt og holdent på sitt eget univers denne gangen. Dermed forsvinner den ekstra dimensjonen, deler av gjenkjennelsesfaktoren og dermed store deler av tiltrekningskraften som de to nevnte filmene inneholdt.

Der hvor de to foregående filmene bestod av syrlige kommentarer, preppet med sarkasme og gjøn av ulike kulturelle fenomen som Star Wars og utallige Superhelt filmer, forsvinner de her inn i en totalt egenprodusert verden.

Legobyen «Ninjago» utgjør mesteparten av filmens fokus med et univers som utenfor den mest ivrige legobygger er totalt ukjent for en utenforstående. Selv om det selvsagt ikke behøver å være en dårlig plattform, så går det her litt ut over dens tidligere styrker, og overlater en følelse av at det å selge klosser trumfer tidligere dramaturgiske genistreker.

Master Wu innehar kunnskap om enhver kampsport mantra, og er relativ villig til å lære bort.

Ungdommelige problemer

«Lego Ninjago Filmen» prøver å leke med kampsportklisjeene for alt hva det er verdt. Den introduserer byen Ninjago, hvor seks unge Ninjaer, med Green Ninja i ledersetet, beskytter byen fra stadige angrep fra den mektige Garmadon og hans endeløse antall generaler.

Innimellom alle slagene er det tid for ungdommelige problemer, og spesielt lederen Lloyd sliter når han er sitt vante jeg som 16 år gamle gutt. Han blir nemlig skydd av de fleste grunnet sitt nære slektskap til byens fiende Garmadon, som ikke bare er Lloyds største nemesis, men også hans far.

Lloyd (i front) uten masken som desperat søker sin fars annerkjennelse uten videre hell. Her med sin horde av ninjaer.

Kampsportklisjeer

Manuset klarer aldri helt å overbevise oss om sine morsomheter. Den roter seg inn i et altfor oppgått terreng av kampsportklisjeer uten noe nytt å tilføre.

De underholdende elementene ender temmelig flatt, og skaper hurtig en gjentagende trang til gjesping. Det at filmen har hatt ni manusforfattere underveis er sjelden et tegn på kvalitetsstempel.

Samtidig klarer heller ikke de tre regissørene helt å bestemme retningen filmen skal ta, og det virker etter hvert som de drar i hver sin retning og etterlater et evig rot fritatt for det meste av karisma.

Garmadon er en maktsyk despot uten følelser for sitt avkom.

Barn fortjener bedre

Det er ikke til å komme utenom at Legos første prioritet er å selge legoklosser. En film er generelt et ekstremt idealt markedsføringstriks for nettopp det. Her virker det som nettopp den agendaen har overtrumfet enhver fortellerlyst og etterlatt et umotivert rammeverk av dramaturgisk røre.

De to foregående filmene har på mange måter skjemt oss bort, og skapt høye forventninger som ikke er i nærheten av å bli innfridd med «Lego Ninjago Filmen». Barn fortjener bedre, og Lego skylder seg selv mye bedre.

Denne anmeldelsen er basert på den norske dubbede versjonen.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE