ANNONSE

Lulu Wilson spiller Linda, her sammen med dukken Annabelle
FOTO: SF Studios

Skrekk etter skoleboka - fortapt i sin egen fortreffelighet

«Annabelle 2» forteller historien om skapelsen av dukken Annabelle og skjebnene til de som krysser hennes vei.


Robert Depuis

 12.08.17, kl. 14:23
 14.09.17, kl. 16:28


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Det finnes knapt en skrekkfilm som ikke har fått en oppfølger eller flere. Det har tydeligvis ingenting å si hva slags kvalitet filmene innehar, kvantitet over kvalitet virker å være det altabsorberende mantraet.

Og «Annabelle 2», som er den norske tittelen på den litt mer sofistikerte originaltittelen «Annabelle: Creation», er intet unntak.

Dette er faktisk en forløper til «Annabelle», som igjen er en spin off av «The Conjuring», som selv har en oppfølger i «Conjuring 2». Med en slik stamtavle må det være mye materiale å gripe fatt i, eller snarere nøste opp i, for «Annabelle 2» - som forteller historien om opprinnelsen til den besatte dokken Annabelle.

Poliorammede Janice snoker i det forbudte rom

Velkjent setting

Regissør David F. Sandberg, kommer rett fra sin debutfilm «Lights out», og fortsetter ufortrødent videre sin ferd innen skrekkfilm-sjangeren. Han bruker alle de velkjente triksene i boka, med ting som beveger seg i bakgrunnen, høy musikk og et mektig lydbilde som nærmest dikterer hvor en skal skvette. Alt dette akkompagnert med freidige kamerabevegelser, hippe klipp og en dyster lyssetting.

Settingen er en velkjent sådan, plasser noen ofre i et gammelt, tilsidesatt hus med mange mørke og gufne steder å gjemme seg i, hvor det er endeløst med knirkelydmaterie for lyddesigneren.

I dette tilfellet er ofrene en gjeng med tenåringsjenter, som sammen med nonnen Charlotte (Stephanie Sigman) er på leting etter et nytt barnehjem. Dukkemakeren Samuel (Anthony LaPaglia) og kona Esther Mullins (Miranda Otto) tar de storsinnet inn i sitt gamle og etter hvert neglisjerte hus. Et hus som lider av en hendelse tolv år tidligere, og som inneholder flere hemmeligheter og låste rom som nærmest er uimotståelig for unge nysgjerrige jenter. Og riktignok, ikke lenge etter jentenes ankomst starter ting å skje.

En fortvilet Janice (Talitha Bateman) prøver å overtale nonnen Charlotte om ondskapen som besitter huset

Best som lavmælt

Filmen fungerer best når den holder seg til det lavmælte og mystiske. Når det er bare små og gufne ting som skjer uten at vi ser for mye. Jentenes agering blir etterhvert litt småirriterende. Spesielt unge, poliorammede Janice (Talitha Bateman) halter rundt i det store hus i god skrekktradisjon og undersøker ting alene og aller helst i mørket i stedet for å følge sitt naturlige instinkt som er å løpe.

Dessverre holder ikke filmen seg til det lavmælte og mystiske veldig lenge, da ting eskalerer hurtig i en frenetisk retning. Selve dukken Annabelle blir egentlig bare en statist i det som etter hvert blir en bonanza i skrekkeffekter, med en ond demon som nærmest er overalt.

Resultatet blir til slutt en film som starter interessant nok, som legger premissene til rette, med et talentfullt skuespillerensemble, hvor spesielt Anthony LaPaglia skinner i den lavmælte og mystiske rollen som dukkemakeren, med et blikk og en sårbarhet som samtidig oppleves skremmende.


Blir irriterende

Dessverre blir manus og regissør for opphengt i skremmefaktoren, som etter hvert inntar latterlige proporsjoner selv om vi snakker skrekkfilm og all fornuft må deponeres. Skremmetaktikk trumfer enhver logikk, og går på en bekostning av en handling som straks slår sprekker. Selve slutten blir en effektfest som tidvis gjentar seg selv, og hvor det pøses på med lyder og musikk til skrekkeffekten blir fraværende og grenser mer mot det irriterende.

Det føles til slutt som en film man har sett flere ganger før, som faller i de samme fallgropene, og ender opp som en hoderystende middelmådighet uten et snev av originalitet.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE