ANNONSE

DRAMA: Rachel Weisz og Sam Caflin gestalter de to hovedpersonene som havner i et lidenskapelig spill om penger og affekt.
FOTO: Tour de Force

Uinspirert og misbrukt versjon av gammel klassiker

«My Cousin Rachel» preges av en mystikk som kveles av endeløse dialoger.


Robert Depuis

 30.06.17, kl. 12:18
 06.07.17, kl. 15:03


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Roger Michell, regissøren av Notting Hill, gjør her sin versjon av Daphne Du Mauriers roman ved samme tittel. En roman som allerede har blitt filmatisert tidligere, både for kino og som en tv-serie.

Selveste Richard Burton spilte hovedrollen tilbake i 1952, hvor han filmdebuterte med en Oscar-nominering som belønning.

Denne versjon med Sam Clafin i samme rolle som Richard Burton, kommer neppe til å gjøre samme inntrykk i filmhistorien. Det er den nok for anonym og kjedelig til å gjøre, selv om inspirasjonskilden skulle tilsi noe annet. Det er tydelig å se at regissøren Roger Michell har hentet inspirasjon fra Alfred Hitchcock i måten filmens tone og stemning er fremstilt på.

Rachel Weisz som gåtefulle og forførende Rachel

Lovende start

Historien i seg selv er i utgangspunktet interessant, som slekter på gamle idealer og en tidsperiode hvor hest fortsatt var den viktigste personlige transportkilde. En foreldreløs gutt ved navn Philip, vokser opp på sin velhavende fetter Ambrose sin gård. Etter et kort opphold i Firenze dør plutselig Ambrose, og mistanken faller fort på hans nylige kone Rachel som har forsvunnet. Philip sverger så hevn, før han nærmest blir forhekset av Rachels enorme sjarm når hun så dukker opp.

Filmen tiltrekker oss fra starten av, og nysgjerrigheten blir raskt trigget når vi hører om denne mystiske Rachel. Filmen er bygget opp på en slik måte, at man undrer seg i begge retninger, kan hun være en kaldblodig gullgraver eller en misforstått enke?

Foto holdes tett, hvor som regel skuespilleren som prater holdes i fokus mens alt annet holdes aktivt ute av fokus. Musikken underbygger spenningen med sin minimalistiske klang. Dette skaper en nærhet og en mystikk som kler filmen. I den ånden føles det riktig i all den tid filmen bygger opp under Rachel sin mystiske fasade. Så når hun endelig introduseres starter også alle filmens problemer.

Hovedrollen Philip, utvikler seg til en person som er vanskelig å like og deretter å sympatisere med. Han blir fremstilt ekstremt umoden, og mange av hans ageringer virker forunderlig og ikke alltid like troverdig all den tid Rachel uimotståelige sjarm ikke alltid virker like overbevisende. Skuespiller Sam Claflin, føles som et feil valg for Philip, og hans lidenskap for Rachel virker ikke nevneverdig troverdig. Snarere tvert i mot. Dette er den viktigste premissen i filmen, noe som gjør det vanskelig å leve seg inn i handlingen.

Sam Caflin klarer ikke helt å overbevise som Philip

Ingen brodd

Det hele føles dessuten for snilt, uten noen brodd. Etter en lovende start, glir det hele bare av sted. Rachel Weisz sin karakter klarer ikke helt å bestemme seg for hva hun er, og burde kanskje vært enda mørkere. Mens Philips karakter bare er en sann lidelse å overvære, med en evne til å virke mer og mer usympatisk jo lenger filmen skrider frem.

Den underbyggende stemningen og mystikken går raskt over i kjedsommelige scener hvor filmens progresjon føles fraværende. Filmens oppbyggende spenning dør sakte men sikkert ut og blir erstattet med uendelige dialoger. Så når filmen langsomt når sitt klimaks, virker det som tiden plutselig har rent ut, og at ting må avsluttes hurtig uten egentlig å skape noe avsluttende drama eller noen tilfredsstillende konklusjon. Man sitter bare igjen med en forundring om hva som egentlig skjedde, og en slutt som virker ekstremt forhastet og lite tro mot historiens oppbygning.

Når man så tenker over at den samme forfatteren er ansvarlig for historiene i Alfred Hitchcock-filmene «Fuglene» og «Rebecca», kan man ikke la være å undre seg over hvilke mulighet som har blitt misbrukt her.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE