ANNONSE

Lin Shaye spiller Dr. Elise Rainier, som kan se ting andre mennesker er forskånet fra å se.
FOTO: United International Pictures

Forbløffende gode gufne grøss

«Insidious: The Last Key» er fjerde film ut i rekken, og overrasker således i positiv forstand, og føles forbløffende frisk.


Robert Depuis

 05.01.18, kl. 20:13
 15.01.18, kl. 08:46


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: I et gammelt, nedfallent hus ikke langt fra et statlig fengsel hvor dødsdømte fanger møter sin skjebne i den elektriske stolen, skjuler det seg en grusom skikkelse som lever på frykt og terror.

Dette viser seg å være barndomshjemmet til parapsykolog Dr. Elise Rainier, som nå føler seg forpliktet til å hjelpe den nye beboeren, og ta et oppgjør med huset og dens skjulte beboer.

Mer skremmende

Det er en film, som spiller på alle de velkjente triksene, men klarer likevel å holde seg forholdsvis jordet, uten behov for å gå amok. Regissør Adam Robitel liker å bygge opp stemningen uten å ty til billige løsninger. Det er noen få jumpscares, men klarer å holde det på et edruelig nivå, og er dermed mer effektivt når det brukes.

Litt tørr humor får også kilt lattermusklene, om ikke til hysteriske proporsjoner, men nok til å ufarliggjøre enkelte situasjoner. Lydbildet er holdt avholdende for en slik type film, og gjør at ubehagelighetene er mer subtile og faktisk mer skremmende. Man blir ikke diktert til å føle og bli skremt, men det kommer heller mer naturlig, mens det ligger og venter i skyggene.

Foto er meget effektivt, og bruker mørket som en god venn, og skjuler ting der som gjør at seerens bruk av fantasien kommer til sin rett.

Spencer Locke spiller niesa til Dr. Elise Rainier, Melissa. Hun har også forbannelsen av å kunne se ting.

Herlig hovedrolle

Manuset har noen rare løsninger, som gjør at enkelte bikarakterer føles motivasjonsmessig ute av synk. Mysteriet med antagonisten blir aldri egentlig utforsket, eller utdypet noe grundigere, annet enn at det er en demon som liker å gjøre grusomme ting og brødfør seg på den måten.

Noen karakterer, spesielt fra åndeverdenen, blir heller aldri utforsket nærmere.

Det er også forfriskende at en såpass stor Hollywoodproduksjon tørr å støtte hele filmen på en 74 år gammel kvinne (som også ser ut som hun er 74 år gammel), som har gått gradene fra å være en viktig bi-karakter i de første filmene til nå å få hovedrollen. Det er ikke hverdagskost i en bransje hvor alderdom ses på som en sykdom som blir forsøkt holdt i sjakk med kosmetiske operasjoner.

Melissa møter Nøkkeldemonen.

Severdig

Etter å være den fjerde filmen ut i rekken, overrasker den med sin forholdsvis høye kvalitet og en kledelig nøkternhet. Som helhet fungerer «Insidious: The Last Key» overraskende godt.

Det er en film som er høyst severdig, hvis man føler seg tiltrukket av åndeverdenen og gufne grøss.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE