ANNONSE

OSCAR-VINNER: Jim Broadbent vant en Oscar for beste birolle i filmen Iris, her ser vi han som Tony Webster
FOTO: SF Studios

Filosofisk tilnærming til livets små vendepunkter

«The Sense of an Ending» er en britisk film fri for effekter og overdådige actionscener, hvor historien spiller hovedrollen.


Robert Depuis

 04.06.17, kl. 09:25
 09.06.17, kl. 00:53


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Jim Broadbent skinner i rollen som Tony Webster, en pensjonist som innehar en liten butikk med antikke Leica-kameraer.

Han lever et enkelt og nøytralt liv med en ekskone og en gravid datter som nærmeste omgangskrets. Med en noenlunde distanserende holdning til livet rundt seg følger vi hans daglige rutine når han får et brev fra en advokat. Det viser seg at han har arvet en gjenstand fra en tidligere kamerat som inngikk i hans ungdomskrets. Noe som setter i gang et tilbakeblikk og et søk inn i noe som viser seg å være et livsforandrende øyeblikk i hans liv.

Tony med sin gravide datter Susie spilt av Michelle Dockery

Filosofisk ettertanke

Dette er regissøren Ritesh Batras andre film etter debuten med «Lunch box». Han jobber grundig og strukturert uten behov for fancy og overdådige filmatiske verktøy. I stedet holdes det nøkternt, men samtidig stilfullt.

Med seg har han fått et veldig kompetent og erfarent ensemble med skuespillere. Han gir de mulighet for å utfolde seg, men kontrollert og lavmælt, som gir en enorm troverdighet. Foto holder seg til en statisk og i de fleste situasjoner fastlåst posisjon, en tilnærming lignende en stillbildefotograf. Det gir det hele en ro som passer historien perfekt der den sakte utfolder seg i selskap med en ung og en gammel Tony, hvis historie blir fortalt i tidsmessig kryssklipp.

Manuset er meget gjennomarbeidet, og basert på novellen til Julian Barnes av samme navn. Den har en nærmest filosofisk tilnærming til en ordinær manns liv - hvordan vi har en tendens til å sensurere egne opplevelser og putte dem i bokser som passer bedre for vår egen velvære og gjør det lettere å leve med.

Tony spiser lunsj med sin ekskone spilt av Harriet Walter

Sakte men aldri kjedelig

Selv med all sin stillhet og rolige fremtoning, føles det aldri kjedelig. Det er aldri noe hastverk, og historien formidles slik at man hele tiden blir fôret nok til å opprettholde nysgjerrigheten og beholde spenningen gjennom hele filmen.

Man blir godt kjent med Tony og hans etterhvert økende besettelse på fortiden. Selv med alle hans mangler og mindre gode sider får man oppbygget en sympati for han. Den gir rom for ettertanke og hvilke prioriteringer som er viktig når valgene har blitt valgt. Livet er kort, for kort til ikke å verdsette det man faktisk har og ikke bli besatt av noe som antagelig aldri kunne vært.

Det er egentlig ingen store ting å sette fingeren på. Muligens at den unge Tony (Billy Howle) ikke har all verdens likhet med den voksne Tony, men det forsvinner fort i boksen av ubetydeligheter.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE