ANNONSE

OVERDREVNE EFFEKTER: Romstasjonen som overvåker nettet av værforsvarssatelitter får seg en smell.
FOTO: SF Studios

Dum!

Påkostet katastrofefilm som prøver å overbevise oss med spektakulære og urealistiske formularer i velkjent kontekst.


Robert Depuis

 20.10.17, kl. 12:26
 29.10.17, kl. 21:50


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: «Geostorm» er enda en av disse katastrofefilmene fra Hollywoodmaskineriet, som pumper tilnærmet ubegrenset med dollar inn i et hav av katastrofale hendelser.

Med et velkjent formular av klisjeer og overdrevne effekter av ymse kvalitet blir resultatet en film som krever at man gir avkall på ethvert snev av sunn fornuft. Den etterlater en opplevelse av noe du har sett mange ganger før, hvor det meste går på autopilot og medvirker til en likegyldighet overfor hovedkarakterenes skjebne.

Gerald Butler som Jake og Alexandra Maria Lara som Ute Fassbinder får her mer dårlig nytt.

Utslettende naturkatastrofe

I nær fremtid preges vår klode av en kontinuerlig trussel av kraftigere og dødeligere naturkatastrofer grunnet de økende klimaendringene. Som et svar på disse trusler skaper verdens ledende vitenskapsmenn i felleskap, et slags syntetisk værforsvarssystem kalt «The Dutch Boy». Dette systemet nøytraliserer eventuelle naturkatastrofer ved hjelp av prober sluppet fra et globalt nett av satellitter.

Når så dette forsvarssystemet begynner å få katastrofale funksjonsfeil uten noen tilnærmet forklarlig grunn, trengs det hjelp av et sammensatt team av utenforstående helter for å nøste opp i mysteriet. De to største heltene viser seg å være det rivaliserende brødreparet Jake (Gerald Butler) og Max Lawson (Jim Sturgess), som nå må sette sine personlige feider til side for å redde verden før en såkalt «Geostorm» dannes og vil utslette vår siviliserte verden en gang for alle.

President Palma (Andy Garcia) og lillebror Max i et hektisk øyeblikk.

Platt

Fra i utgangspunktet å være en popcorn film, tar den seg selv temmelig seriøst. Filmen er nærmest blottet for one-linere, og de få som er, sørger ironisk nok for at savnet uteblir. Karakterene i filmen er forholdsvis vanskelige å like. Det gjøres et desperat forsøk på å skape dyptgående forhold mellom karakterer som i all sin platthet, blir mer en distraksjon enn noe du følelsesmessig kjenner for å investere noe i.

En tropp med UN-soldater finner en nedfryst del midt i ørkenen.

«Katastrofefilmskolen»

Dean Devlin, tidligere produsent, nå regissør, har tydelig gått «katastrofefilmskolen» hos den tyske regissøren Roland Emmerich, når han jobbet som produsent for tyskerens tidligere filmer. En tysker som er kjent for pompøse katastrofefilmer som «Independence Day», «The Day after Tomorrow» og «2012».

Og dramaturgisk følger Dean Devlin sin tyske kollegas etterhånden velkjente oppskrift ned til det minste lille ingrediens. Velkjente formularer som et tidsur som teller ned til når katastrofen inntreffer, desperate mennesker løpende vekk fra gigantiske, urealistiske naturkatastrofer, totalt overdrevne følelsesladete avskjeder og beleilige snarveier i manuskriptet hvor kompliserte problemstillinger som oftest blir løst med en replikk og finurlig dataprogrammering.

Listens innhold er lang, og kan mer eller mindre krysses av i tur og orden.

Alltid severdige Ed Harris spiller Leonard Dekkon.

Viss underholdningsverdi

Når det er sagt er ikke filmen uten en viss underholdningsverdi dersom man er i humør for lett forlystelse uten den store hjerneaktiviteten. En opplevelse som selvsagt blir bedre jo mer fornuft du klarer å blokke ut.

Til slutt blir det imidlertid en ingrediens for mye, og gleden over en nærgående rulletekst er noe man ser mer og mer frem til. Man ender opp med en film som selv i all sin spektakulære oppvisning, føles som man har sett bedre før i en annen versjon.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE