ANNONSE

KVINNEKRIGERE: Amazon-krigerne fra øya Themyscira. F.v. norske Lisa Loven Kongsli som Menalippe, Gal Godot som Wonder Woman, Connie Nielsen som dronning Hippolyta og Robin Wright som Antiope.
FOTO: SF Studios / Warner

Wonder Woman endelig på det store lerretet

Mye kvinnelig testosteron veier opp for manglende originalitet i filmen om den ypperste kvinnelige superhelt-eliten.


Robert Depuis

 16.06.17, kl. 15:16
 22.06.17, kl. 13:48


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Etter at tegneserieforlaget DC selv ble involvert i filmatiseringen av sine egne karakterer, gjør de nå et fjerde forsøk på å ta opp konkurransen med deres fremgangsrike rival Marvel. De har slitt med en heller laber mottakelse og blandet suksess så langt, med deres tre foregående filmer «Man of Steel», «Suicide Squad» og «Batman v Superman: Dawn of Justice».

Noe av det positive i den sistnevnte filmen var at deres største kvinnelige stjerne blant de mannsdominerte superheltene, fikk sin endelige debut i filmformatet.

«Wonder Woman» i Gal Gadots skikkelse gjorde en minneverdig entre, og får nå sin egen etterlengtete film. Det er vel sånn sett på tide i dagens tilsynelatende endeløse inflasjon av mannsdominerte superheltfilmer.

«Wonder Woman» så dagens lys første gang i 1941, og siden blitt en av DCs yndlinger.

Oppfølger

«Wonder Woman» starter kortvarig i nåtidens Paris etter hendelsene fra forrige film, «Batman v Superman: Dawn of Justice». Diana, som er Wonder Womans egentlige navn, får tilsendt et bilde fra 1. verdenskrig av henne og en ukjent gjeng. Det samme bildet som hadde en viss betydning i forrige film, får henne til å mimre og tar oss tilbake til begynnelsen, til hennes hjemsted, oldtidsøya Themyscira.

Her lærer vi å kjenne hennes krigerbakgrunn og slektskap til amasonene; En kvinnelig krigerstamme plassert på denne jord for å beskytte menneskene fra krigsguden Ares. Her lever de bortgjemt fra menneskeheten i troen om at Ares har møtt sitt endelikt. Men det endrer seg brått når en pilot ved navn Steve Trevor fra de alliertes side under 1. verdenskrig, krasjlander utenfor øya deres i et stjålet tysk fly. Hun redder han og får straks lære om den store krigen. Overbevist om at Ares har en rolle i denne krigen, slutter hun seg sammen med piloten og etterhvert de andre personene fra det tilsendte bildet. Her og ut får hun lære å kjenne hvem hun egentlig er og hvilke krefter hun innehar, samt å få oppleve hva menneskehetene er kapable til, både av ondskap og av kjærlighet.

Steve snakker for tilsynelatende døve ører

Forførende superhelt

Gal Gadot forfører oss i drømmerollen som «Wonder Woman». En rolle som innebærer noen fysiske attributter og akrobatiske ferdigheter, samt noen utfordringer som stiller visse skuespillermessige krav.

Hun har sjarmen og innehar til dels det skuespillermessige. Hun har en troverdig kjemi med sin mannlige med- og motstandere. Hun får også frem en herlig naivitet i sin karakter som etterhvert modnes i løpet av filmen. Sammen med Chris Pine som den klassiske og fornøyelige krigshelten Steve Trevor, utgjør de et umake par. Filmen generelt er fylt med underholdende og interessante karakterer både blant skurkene og heltene, men i lengden blir spesielt skurkene litt for stereotypiske og for endimensjonalt framstilt.

Regissøren Patty Jenkins gir filmen en kledelig kvinnelig vinkling. Hun har erfaring med sterke og dystre kvinneskikkelser, og ble kjent for sin debutfilm «Monster» som er basert på deler av livet til prostituerte Aileen Wuornos (som senere ble en seriemorder).

Jenkins er god på de menneskelige karaktertrekkene. Noe av actionsekvensene er helt klart innfor, mens enkelte scener, spesielt visse slåsscener oppleves litt merkelige og virker kunstige og ikke alltid like troverdig mot sine egne rammer. For det meste fungerer det dog mer enn godt nok, både med foto og lydbilde. Enkelte dramatiske scener får også den ekstra dimensjonen de fortjener når «Wonder Womans» egne musikalske hymne slår igjennom med sin fengende og massive komposisjon. Da er gåsehuden lett framtredende.

Gal Gadots er «Wonder Woman». Mens tegneserieselskapet DC har superhelter som Batman, Superman, Flash, Aquaman, Wonder Woman i sin portefølje, har Marvel superhelter som Spiderman, Hulk, X-men, Ironman, Thor.

Gammel oppskrift

«Wonder Woman» har mye, men ikke nok. Filmen mangler dessverre den ekstra originaliteten til å gjøre den ekstraordinær. Manuset prøver å overraske innimellom, uten egentlig å lykkes med det.

Dermed faller «Wonder Woman» i myldret av tidligere superheltfilmer, og blir dratt inn i et velkjent formular uten å klare og løsrive seg helt fra det. Man ser milevis hva som kommer. Det irriterer også undertegnede i scenen hvor deler av den tyske marinen angriper øye Themyscira. Det at en øy full av amasoner, som er plassert på Jorden for å beskytte menneskeheten, ikke har fulgt med i den teknologiske utviklingen. Det at de baserer seg på akrobatisk kampform i en verden full av kuler. Det virker merkelig, og lite effektivt den tid de ikke er immune mot kuler. Men det ser kult ut foran kameraet, det er jeg enig i.

Det er det medmenneskelige samspillet og sjarmen som er filmens styrke. Spesielt samspillet mellom Diana og Steve er filmens drivkraft, og den vet å profitere på det.

Verden har endelig fått en etterlengtet film om tegneserieforlaget DCs mest kjente kvinnelige superhelt. De lykkes et godt stykke på veien, men når ikke helt toppsjiktet sammenlignet med tidligere superheltfilmer.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE