ANNONSE

MED HJELP FRA GUD: Sam Worthington spiller faren Mack, her sammen med Octavia Spencer som spiller et av Guds mange ansikt.
FOTO: Nordisk Film Distribusjon AS / TNC Productions

Dypt religiøs film strander

«The Shack» er en film med dype filosofiske temaer hvor det religiøse føles tvunget på oss, mens vi blir irettesatt av en pekende finger som dikterer hva manglende tro kan medføre.


Robert Depuis

 04.05.17, kl. 21:30
 09.05.17, kl. 11:40


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Filmen starter interessant nok med å introdusere en familiefar ved navn Mack og hans mørke fortid med en fordrukken og voldelig far. Deretter ser vi hans lykkelig ekteskap med tre barn i et religiøst og kirkegående samfunn.

Men under en campingtur med sine tre barn skjer tragedien. Den yngste datteren blir bortført og drept, og igjen sitter en fortvilet familie, med en far i dyp sorg og en etterfølgende depresjon. Han er i ferd med å miste sin gudstro til fordel for skyldfølelse, sinne og hat. Han er i en nedadgående spiral, inntil han en dag får et brev fra selveste Gud, som inviterer han til å møtes ved the Shack (hytta).

Starten er forholdsvis spennende og gripende, man blir dratt med og er spent på fortsettelsen etter datterens bortføring. Men det som kunne vært en interessant thriller, forsvinner raskt sammen med den yngste datteren, og går over i et slags religiøst, filosofisk drama, som fortaper seg i sin egen religiøse overbevisning.

De neste to timer oppleves som en eneste stor reklamekampanje for kristendommen og Guds allmektighet, og dens viktighet for menneskehetens overlevelse.

Dramaturgisk bråstopp

For når Macks religiøse reise starter, strander historien brått og dramaturgien forblir totalt fraværende.

I stedet blir det erstattet med filosofiske dialoger mellom Mack og den hellige treenighet, Gud (Octavia Spencer og en gang Graham Greene), Jesus og en slags hellig ånd (Sumire).

Musikken, som i starten føltes stemningsfull, går raskt over til å bli et irritasjonsmoment der den nærmest befaler hva vi skal føle.


Mack og Jesus, spilt av Avraham Aviv Alush, før de tar en tur på vannet

Gimmick

Skuespillerene streber etterhvert med det som føles som uendelige replikker. Sam Worthington prøver som faren Mack, men selv etter å ha fylt et glass med tårer i løpet av filmen, klarer han ikke å overbevise oss nevneverdig. Det hjelper heller ikke med all symbolbruken underveis og en liten gåtur på vannet, som ikke oppleves som noe annet enn en gimmick.

Etterhvert som tiden snegler seg avgårde blir vi overøst av religiøse budskaper. Mack går gjennom sorgprosessen og lærer viktigheten av kjærlighet uten fordommer. Hvor troen på Gud og hvor viktigheten av tilgivelse vil lede deg til evig frelse. Selv datterens morder blir til slutt en bagatell i det gudommelige budskapet og bokstavelig transformert til en Marihøne i en symbolsk handling av tilgivelse.

Etter det som føles evigheter, med et framtvunget og nærmest dikterende budskap, ender filmen omsider med en altoppslukende positivitet som et resultat av karakterenes hengivenhet til den allmektige.

En ettertenksom Gud, spilt av Octavia Spencer, i noe som etterligner Edens hage

Religiøs terapi

Filmen tar opp noen viktige temaer som sorg, tro, hat og tilgivelse. Og mange vil nok finne en mening og trøst i hva filmen formidler.

Men det er mer løsningen på temaene som skurrer og føles nærmest som religiøs propaganda, hvor troen på Gud er det viktigste redskapet for bearbeiding av sorg.

Subjektivt fant jeg filmen forkynnende og endeløs kjedelig, objektivt fant jeg den dramaturgisk fraværende og fortsatt like kjedelig.

Men 20 millioner mennesker kjøpte boka som filmen er basert på, fordi de likte budskapet. Så hva jeg måtte mene er antagelig bare en liten stemme mot opposisjonen. Men det gjør fortsatt ikke dette til en god film, da to timer er uten noen form for handlingsforløp annet enn det som føles som uendelige samtaler.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE