ANNONSE

Det fornemme ekteparet Anna og Steven Murphy (Nicole Kidman & Colin Farrell) på en velstående tilstelning.
FOTO: Norsk Filmdistribusjon

Langsom, men skremmende fascinerende

«The Killing of a Sacred Deer»: En historie med et originalt tilsnitt, utført på en måte selv Stanley Kubrick ville vært stolt av.


Robert Depuis

 25.11.17, kl. 15:50
 02.12.17, kl. 12:10


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Steven Murphy, en suksessfull hjertekirurg, har det hele. En vakker kone i Anna, som også er mor til hans to vakre barn.

Et perfekt hus og en omgangskrets av fornemme og vellykkede mennesker. Han har også tatt en ung gutt med navn Martin (Barry Keoghan) inn under sin vinge i håp om å hjelpe han frem. Men hele fasaden starter sakte men sikkert å sprekke opp når Martin sakte forandrer sin hyggelige personlighet, til en mer forfølgende og foruroligende en.

Unggutten Martin utvikler en ubehagelig personlighet.

Mørk vending

Dette er helt klart en film som ikke treffer alle. Den har en steril atmosfære som føles nesten kunstig i sin utfoldelse. Regissør Yorgos Lanthimos har tydelig sett Stanley Kubricks filmer, og henter mye inspirasjon fra den gamle mesteren.

Musikkbruken er ekstremt annerledes og går fra pompøse klassiske musikkstykker til nærmest bruk av mikset støy, som gir et effektivt og skremmende inntrykk.

Enkelte scener bygges sakte opp med lange statiske innstillinger, med underlige samtaler som samtidig gir historien et ekstra lag av det fornemme overfladiske samfunnet. Når så er sagt så er atmosfæren stadig skapt på en slik måte at man venter på noe foruroligende vil skje, og gjør at seeren konstant pirres. Etter hvert tar også filmen en mørk vending, med tilnærmet svake mystiske ingredienser og forsvinner dypere og dypere ned i det mørke.

Colin Farrells karakter Steven blir mer og mer desperat i takt med den økende trusselen hans familie etterhvert må gjennomgå.

Guffen undertone

Resultatet er en film som setter merker, og som etterlater en guffen undertone. En film som er befriende fri for billige skremmeeffekter, som heller fokuserer på en sakte oppbyggende spenningskurve, som tar noen ubehagelige veier underveis.

Skuespillet er upåklagelig fra alle fronter, og spesielt Barry Keoghan gjør en skremmende tolkning av unggutten Martin. Det er en merkelig, men ekstremt fascinerende film på mange nivåer, som innehar et solid lag av originalitet.

Den er befriende annerledes og skaper sine egne direktiver, som noen nok vil oppleve som litt for sært. En film som likevel for de den treffer, vil oppleve at den kryper sakte men sikkert opp ryggraden og etterlater et varig inntrykk av gåsehud i hjernestammen.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE