ANNONSE

Slaget på en av de uendelige planeter i en galakse langt der borte.
FOTO: The Walt Disney Company Nordic

Gåsehudfaktor!

«Star Wars: The Last Jedi»: Action, smarthet, godteri for øyet, humor, gamle kjenninger, monstre, søte og irriterende roboter, eventyr, effektbonanza, en klype av nostalgi – filmen har det meste en eventyrfilm bør inneholde - pluss litt til.


Robert Depuis

 14.12.17, kl. 00:06
 20.12.17, kl. 18:46


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: «Star Wars» er en av filmhistoriens største filmsuksesser, om ikke den største. En eskalerende filmserie som etterhånden har blitt mer enn en filmserie, men et fenomen med en egen kultur.

Og nå, midt i julestria med ribbegilde, gavehysteri og fjøsnissefôring, kommer nok en film fra «Star Wars»-universet, som har fått det klingende navnet «The Last Jedi».

Nytt blod

Etter seks filmer, hvor de tre første troner ubestridt øverst, og de tre etterfølgende forblir forglemmelig, samt en masse ulike produkter og en rekke med animerte TV-serier, innså skaperen George Lucas at tiden var inne for å gi stafettpinnen videre til noe nytt blod.

Mektige Disney så sitt snitt til å skaffe seg produksjonsrettighetene, og tilbød en fantasisum ingen kunne motstå. Deretter gikk de sporenstreks til verks med produksjon for å kunne melke sin heftige investering og blidgjøre sine glupske aksjebesittere.

Rey (Daisy Ridley) oppsøker legenden og den siste jedien Luke Skywalker (Mark Hamill) på en bortgjemt og avsideliggende planet, for så å bli avvist i døra.

Ukjent terreng

I 2015 kom «Star Wars: The Force Awakens», som ble etterfulgt året etter av «Rogue One», en overløper med egen avsluttende historie og min egen lille personlige favoritt i hele serien. Nå kommer altså Disneys tredje bidrag til føljetongen, «Star Wars: The Last Jedi», som plukker opp brikkene direkte etter «The Force Awakens».

Der den sistnevnte fortapte seg i nostalgi og kjærlighet til den aller første filmen «Star Wars: A New Hope» (1977) med nærmest å gjenskape den samme historien og gå veier som allerede føles velkjent, klarer «The Last Jedi» og bryte mønsteret og gjenskape litt originalitet og la de velkjente veiene lede til ukjent terreng.

Både nye og gamle karakterer får nye sider å utforske, og spesielt den alltid optimistiske Luke Skywalker i Mark Hamills skikkelse får vise nye og mørke sider av seg selv.

Kylo Ren (Adam Driver) tar over stafettpinnen etter Darth Vader og gir et overbevisende inntrykk av en skurk med mange problematiske sider.

Mørk

Manus og regi står Rian Johnsen for, som er hjernen bak den smarte og friske science fiction-filmen «Looper». Han klarer å tilføre noe eget og forfriskende til det fulldekkede bordet, hvor grunnlaget ligger i et dyktig skrevet manus, som presterer å overraske litt.

Tonen er holdt forfriskende mørk, som tidvis friskes opp med lett humor. Det gjenkjennelige universet er beholdt, og en og annen velkjent karakter fra fortiden overrasker oss med sin ankomst - uten at det går på bekostning av historiens utvikling, men heller tilfører en ekstra dimensjon i historien.

Finn (John Boyega) er den tidligere Storm Trooper, som nå kjemper på rebellenes side.

Visuell nytelse

Visuelt holder «The Last Jedi» seg tro til det etablerte universet. Foto følger mye av det samme sporet som de foregående filmene med kamerabevegelser og utsnitt, og en klipperytme som er kledelig tilpasset og som aldri føler noen trang til å bryte takten.

Filmen har noen nydelige visuelle perler underveis, hvor spesielt den avsluttende kampscenen rett og slett er en nytelse for øyet. Lyden er overdådig og passende for en film av slikt format. Det samme er musikken, men som mister noe av effekten grunnet sin konstante tilstedeværende.

Luke Skywalker og R2D2 ser maktesløse på at Jedi-tempelet brenner til grunnen.

Forfriskende pust

«Star Wars: The Last Jedi» er et forfriskende pust, som klarer å tilføre noe eget i et veletablert univers. Resultatet gir tidvis gåsehudfaktor, og fôrer oss nærmest umettelig med alle de velkjente karakterene som konstant havner i dramatiske og actionrelaterte situasjoner.

Lengden på to og en halv time greier aldri å bli kjedelig, men føles heller underlig kort når rulleteksten skinner over lerretet med den siste hyllest til Carrie Fisher (prinsesse Leia), som dessverre forlot vår klode i desember i fjor.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE