ANNONSE

LYSTER: Garance Marillier spiller vegetarianske Justine som får vekket til live noen lyster av både det ene og det andre slaget.
FOTO: United International Pictures

Vegetariansk fortrengelse og lyster av kannibalisme

«Raw» er mer thriller enn skrekk, og en meget interessant og påtrengende sådan.


Robert Depuis

 28.04.17, kl. 21:11
 07.06.17, kl. 18:52


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: «Raw» er en kontroversiell fransk/belgisk film, som har fått mye omtale grunnet sine ekstremt grafiske skildringer av ulike lemlestelser og diverse groteske måltider, hvor folk har forlatt kinosalen i dårlig forfatning og et måltid eller to fattigere.

Slikt skaper masse blest og gir filmen et rykte som nødvendigvis ikke innebærer riktighet eller yter filmen rettferdighet da det som regel blir satt fokus på de gale tingene.

Fornemmer noe under overflaten

Filmen introduserer oss for hovedpersonen Justine, en ung kvinne. Hun er stjernestudent, og tilbringer sin siste dag på veien med sine foreldre før hun skal flytte til et universitet, for å bli en veterinærstudent.

Vi får fort vite at hun er en vegetarianer, noe som viser seg meget vesentlig for videre hendelser. På universitetet får hun umiddelbart et brutalt møte med livet som aspirant, med innvielseritualer av ulik, grotesk natur. Hun sliter med å takle det, og får ikke akkurat noe medfølelse av sin avvisende og kyniske søster, som befinner seg høyere opp i det interne studenthierarkiet på skolen. Herfra går Justine en skremmende tid i møte.

Måten det hele er gjort på filmatisk, med stemningen, musikken, tonen, roen, setter standarden for hva en fort fornemmer er i gjære, og det er ikke akkurat idyll.

Justine mistrives i rollen som harselert veterinær student

Nyfødte lyster

Skuespillet er troverdig, og Garance Marillier stråler med en meget utfordrende rolle som Justine. Hun holder karakteren neddempet og stille, spiller mye med blikket og sin uskyldighet.

Og hennes uskyldighet er vesentlig for hele historien og hvordan det eskalerer, med sin streben mot nye lyster av både seksuell og appetittelig natur. Til tider kan det hele føles usannsynlig, men aldri utroverdig. Selv hvor rart det høres, da filmen hele tiden er tro mot sine egne etablerte rammer.

De veldig mye omtalte grafiske skildringene kjennes filmatisk riktig ut i fra omstendighetene, uten at det føles spekulativt. Den har selvsagt noen veldig drøye scener, men ikke verre enn at det oppleves nødvendig med tanke på de dramaturgiske virkemidlene og hvordan hovedpersonen fornemmer sin egen virkelighet og interne lyster.

Her er Justine sammen med sin søster Alexia spilt av Ella Rumpf

Eneste stor metafor?

Det er en interessant film på mange måter, om en jentes reise til å bli en kvinne. Den beholder intensiteten hele veien, og den talentfulle regissøren Julia Ducournau har god kontroll på sin visjon og viderefører den til lerretet med den største selvsikkerhet.

Filmen er full av sterke grafiske skildringer og gode skuespillerprestasjoner, den er vidåpen for ulike tolkninger og kan sees på som en eneste stor metafor.

Den etterlater deg en tanke eller to når filmen er over, selv om du liker den eller ikke. Og det er en ganske så god film vi har med å gjøre, når vi kikker vekk fra all blesten.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE