ANNONSE

Gabin Verdet spiller surferen Simon, hvis ulykksalige skjebne danner grunnlaget for filmens handling.
FOTO: Norsk Filmdistribusjon

Rørende og tankefullt om livets harde realiteter

«Liv til de levende» gir en gripende opplevelse av tilfeldighetenes bestemmelse over liv og død, og de personene som er fanget i det.


Robert Depuis

 08.07.17, kl. 10:01
 12.07.17, kl. 17:03


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: To unge forelskede blikk møtes, et smil, før et farvel. Slik starter den franske filmen «Liv til de levende» nærmest poetisk, før den fortsetter til den tragiske ulykken, som setter i gang premissene for hele filmen - organdonasjonens mange akter.

Dette er regissør Katell Quilleveres tredje langfilm, og hun har tidligere fordypet seg i fortellinger om hendelser som får ulike konsekvenser for den nærmeste familie.

I «Liv til de levende» samler hun en gruppe mennesker rundt en tragisk hendelse, som bringer endeløs sorg for noen og håp for andre.

Emmanuelle Seigner og Kool Shen spiller foreldrene som opplever den største sorg som finnes

Poetiske virkemidler

Regissør Quilleveres liker å bruke tid på karakterene sine. Hun er ikke redd for å bruke rene poetiske virkemidler, som lange oppbyggende scener med god tid til små detaljer, som oftest akkompagnert av vakker pianobasert musikk. Slik blir stemningen mange steder etablert, og gir en ro for skuespillerene til å bygge opp karakterene.

Dette er en film uten en klar hovedrolle, med mange karakterer å forholde seg til. Men med en regi som har godt grep på skuespillere og en klipp som gir karakterene tid, føles det aldri uoversiktlig og forvirrende å følge.

Anne Dorval spiller hjertesyke Claire med en uviss framtid

Dokumentarisk stil

Dramaturgisk har filmen ingen klar linje, den hopper i tid, og enkelte essensielle karakterer blir ikke introdusert før halvveis ut i filmen, noe som kan bli litt overveldende å forholde seg til.

Filmatisk sett følger den en mer dokumentarisk stil, med naturlig lys og en god del håndholdt kamera. Det fungerer greit i filmens ånd, og gir en naturlig tilnærming til karakterene.

Tahar Rahim spiller Thomas, som her snakker noe hjerteskjærende ord til Simon

Detaljfiksert

Noen ganger blir filmen litt vel opphengt i detaljer, spesielt mot slutten som like godt kunne vært en informasjonsvideo for kirurgistudenter. Man undrer seg om man trenger å vise ting så detaljert, og det bidrar til at man forsvinner litt ut av handlingen.

Den poetiske tilnærmingen som på mange måter hyller livet og hvor vakkert det kan være, føles til tider litt for dvelende. Filmen blir litt for forelsket i sitt eget univers. Når det er sagt, er det en hårtynn balanse, fordi det samtidig føles som en viktig og naturlig del av historiens oppbygning.

«Liv til de levende» er til veis ende en hjerteskjærende film, som har mye positivt i seg, med et eksepsjonelt og gripende skuespill. Så selv i sine overdoser av poetisk tilnærming og detaljfiksering sitter man igjen med en rørende og tankefull opplevelse av tilfeldighetenes bestemmelse over liv og død, og de personene som er fanget i det. Være seg de pårørende til offeret, det medisinske apparatet eller de som lever sitt liv på lånt tid i vente av en livgivende gave.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE