ANNONSE

ROCKET: Samme herlige kjemi og fandenivoldske holdning fra antiheltene.
FOTO: 2016 MVLFFLLC. TM & © 2016 Marvel. All Rights Reserved.

Galaksens voktere er tilbake

De har beholdt sine spydige kommentarer, asosiale opptredener og massevis av kjærlighet (i som oftest egosentrisk form).


Robert Depuis

 26.04.17, kl. 22:44
 03.05.17, kl. 15:50


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Når den første filmen kom for tre år siden, var det et herlig friskt pust i et slitent og oppbrukt superhelt-formular. Den hadde et herlig persongalleri, iscenesatt i noen flotte kulisser, med fantastiske replikker, hvor humoren og et dysfunksjonelt kameratskap satt i førersetet.

Det var noe overraskende friskt over det hele, som fikk munnvikene til å peke oppover. Timingen var upåklagelig. Forventningene er derfor ganske så høy, når oppfølgeren er her.

Regissør James Gunn er tilbake, og han har fått med seg mer eller mindre det samme teamet fra forrige film, både foran og bak kameraet. Star-Lord, Gamorra, Drax, Rocket og Yondu ikler seg atter en gang rollen som galaksens voktere. Denne gangen plusser de ekstra på søtnosfaktoren, i form av Baby Groot, som er en liten scenestjeler de gangene han dukker opp.

Baby Groot bidrar mest med å være i veien, med få betydelige unntak

I etterdønningene av fornærmelser

Våre helter har nå fått et ettertraktet navn ut i galaksen. De har blitt hyret inn av beboerne av planeten Sovereign, for å redde dem fra en glupsk Abilisk, et slags blekkspruttlignende monster som er ute etter planetens strømkilde.

Planetens beboere, som forøvrig er en mektig, genetisk perfeksjonert galaktisk rase med en ekstrem arrogant livsfilosofi, er meget lett fornærmelig. Da er det egentlig dømt til å skjære seg når fornærmelser er nærmest en garantert realitet i etterdønningene av våre helters fullførte og vellykkete oppdrag.

De må derfor umiddelbart flykte, når de forulempede innbyggere sender sin flåte av droner for å utslette dem. I denne flukten hjelper en mystisk skikkelse dem i å unnslippe. En skikkelse, som åpner en helt ny verden, spesielt for Star-Lord eller Petter Quill som er hans egentlige navn.

Åpningsscenen som fokuserer mest på Baby Groot, selv i de mest dramatiske øyeblikkene, setter tonen for resten av filmen, og er i seg selv verdt inngangsbilletten. Det herlige persongalleriet fra den første filmen er vedlikeholdt, like dysfunksjonelle som tidligere, hvor alle fortsatt har sine egne indre demoner å håndtere. Karakterene utfyller hverandre genialt. One-linerne sitter fortsatt som støpt, der de til stadighet ramler opp i komiske situasjoner uansett hvor nær verdens ende de er. Det er herlig. Jeg storkoste meg hele veien, og kunne jeg gitt terning for kameratskapet og personkjemien hadde det blitt en soleklar sekser.

Chris Pratt spiller gruppas selvutnevnte leder Star-Lord. I bakgrunnen Dave 
Batista som Drax, en muskelbunt uten altfor utviklet menneskelige sosiale antenner


Strander litt historiemessig

Men så har vi selve historien da, hvor en forrykende første del strander litt i andre halvdel. Deler her oppleves litt for langt ute. Jeg klarer ikke helt å kjøpe deler av den.

Antagonistens motiv virker litt fjern og underlig selv om han er en gud med liten «g». Det oppleves litt ekstremt til tider, selv i dette underlige universet. Det trekker dessverre litt ned, men ikke mer enn at man gleder seg over alt annet som skjer. For det spares ikke på noe, fra den minste detalj hentet fra tegneseriene til de ekstreme lappeteppene av actionscener hvor alt føles gjennomarbeidet og alltid krydret med det lille ekstra flair av komiske kommentarer.

Kamp-koreografiene, de stramme klippene og til tider overdimensjonerte spesialeffektene som prøver å holde tritt med historien, er gjennomført med den reneste nøyaktighet. Dette og timingen mellom skuespillerne oppleves nærmest feilfri.

Zoe Saldana spiller Gamorra, er hun en danser eller ikke blir avslørt underveis

Beholdt sin lekenhet

Noen få filmer bare har en X-faktor med en merkelig kjemi, som til tider trumfer en desorientert dramaturgi.

Film nummer to har beholdt sin lekenhet og tar seg selv befriende lite selvhøytidelig.

Noe av hemmeligheten er også at de treffer en nerve, og har klart å skape noen personer man virkelig sympatiserer med og bryr seg om. Vi føler med dem, og kjenner det tett på kroppen når noe skjer dem. Resultatet er en film med stor underholdningsverdi hvor vi heier på antiheltene. Vi gråter og ler, med og av dem. Det er nærmest som en blind forelskelse hvor man er så blendet av filmens utstråling at man bare ignorerer alle dens brister og opplever det som uvesentligheter.

PS! For filmnerden der ute som vil ha med seg alt, så inneholder filmen fem ekstra scener under og etter rulleteksten.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER

De genetiske perfekte beboerne på planeten Sovereign


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE