ANNONSE

SETT FØR? Noe mystisk er i ferd med å bryte ut fra ryggen til et av mannskapet.
FOTO: Twentieth Century Fox Norway

Tidenes filmmonster føles skremmende tamt

Oppfølgeren til «Prometheus» sliter med å overbevise. «Alien: Covenant» har ingrediensene, men klarer ikke helt å finne oppskriften.


Robert Depuis

 19.05.17, kl. 16:41
 31.05.17, kl. 10:48


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Da «Alien» første gang så et hvitt lerret i 1979, introduserte den oss for et monster som raskt ble ikonisk og er fortsatt til dags dato regnet som et av de mest skremmende og myteomspunnede monstre i filmhistorien.

Etter en meget suksessfull oppfølger, begynte en franchise som etter hver påfølgende film, dalte mer og mer i kvalitet. Så da «Prometheus» kom i 2012 med lovnader om en gjenreisning av et utvannet «Alien» univers, var optimismen stor. Dessuten var originalregissøren, Ridley Scott tilbake, med en ny ambisiøs handling, som skulle være en slags forløper til den originale «Alien», og forklare opprinnelsen av hele vår skapelse. Hypen var stor, hva kunne gå galt?

Men når «Prometheus» kom, var reaksjonene blandet, og det ble en ganske så todelt oppfatning av filmen. Skepsisen og skuffelsen var stor i den ene enden, som følte seg snytt på vegne av Alien-sammenligningen. Det hjalp heller ikke på at alien-monsteret var nærmest fraværende, og når det endelig dukket opp, hadde de forandret så mye på det velkjente monsterdesignen at man slet med å føle en samhørighet. I den andre enden var entusiasmen og lidenskapen mer positiv til forsøket på å etablere en ny verden, og forklare skapelsen av ikke bare noe som lignet alien-monsteret, men også oss mennesker. Uansett, hadde filmen alskens problemer med sine diffuse forklaringer og forvirrende manus. Jeg selv var nokså skuffet over følelsen av at arven til to av mine favorittfilmer, ble enda mer grumset til.

Katherine Waterston som Daniels

Prøver desperat å finne tilbake til røttene

Nå har oppfølgeren til «Prometheus» kommet, med lovnader om mer forklaringer og et Alien-monster mer lik originalen. Dermed er også min optimisme tilbake.

«Alien: Covenant» starter ti år etter «Prometheus» og 18 år før «Alien». Romskipet Covenant er på vei til planeten Origae-6 med et mannskap og en last på rundt 2.000 bosettere som alle er fryst i hypersøvn. 7 år før beregnet adkomst, skjer en dramatisk og uforutsett hendelse i verdensrommet, som ødelegger deler av romskipet og samtidig dreper en andel av besetningen. Mannskapet blir derfor tvunget til å våkne fra sin hypersøvn, for å fikse skadene som har oppstått. Mens de gjør det, plukker de opp noe som viser et mulig signal av menneskelig karakter fra en nær måne. Det viser seg etter nærmere analyser, og være en måne som er perfekt å bosette utifra menneskelige hensyn. De beslutter seg for å undersøke signalet, med de dramatisk konsekvenser det vil medføre.

Mannskapet til «Covenant»

Skuffende retning

Men hele skaper-tematikken fra «Prometheus» blir egentlig aldri forsøkt videreført og forklart tydeligere. I stedet gjør den alt den kan for at vi skal kjøpe tilhørigheten til Alien, med et resultat som føles veldig søkt og ugjennomtenkt.

Den fortaper seg på mange måter i sin egen mystikk og filosofi, og roter seg ut i en meningsløs retning, som desperat prøver å gi en fornuftig forklaring. Det hadde vært mer troverdig hvis de løslot seg fra Alien-universet helt og holdent, og skapte noe nytt og egenartet.

Manuset tar stadig snarveier, og er fylt med små irriterende detaljer. Mannskapet agerer ganske så amatørmessig med tanke på at de besøker en helt ny måne, med de forbehold det bør medføre. I «Prometheus» er mannskapet veldig forsiktig og bruker lang tid med å ta av astronauthjelmen i frykt for et ukjent og fremmed habitat. Her bare åpner de døren og løper ut uten tanke på konsekvenser. Som om manus og regissør tenker at det dvelte vi så lenge med i forrige film, det gidder vi ikke her.

Teknologien føles milevis fra Alien som foregår 18 år senere. Evolusjonen på monsteret føles også bakvendt etter at de rotet det til i «Prometheus», og nå forsøker desperat å komme tilbake til originalformelen med en forklaring som ikke kjennes holdbar. For ikke å snakke om inkubasjonstiden etter «facehuggers» angrep, monsteret som legger alien-egget i menneskekroppen, som her er nærmest fraværende, og skjer umiddelbart. Så er det jo selve Alien-monsteret da, som plutselig har fått gepard-hurtige bevegelser i forhold til originalen, som sakte snek seg rundt uten for mye stress.

Noe mystisk gjemmer seg i sivet

Det positive klarer ikke å overskygge de negative

Regissør Ridley Scott kan fortsatt skape fantastiske verdener, og bruker de samme filmatiske rammene som orginalen, med vakre bilder og nydelig design satt sammen med en estetisk klipping. Musikken fra komponist Jed Kurzel, låner bevist innimellom kjente musikalske trekk fra Jerry Goldsmiths velkjente komposisjon fra Alien, for å føle tilhørigheten. Skuespiller ensemblet spiller også med en troverdig innlevelse fra et manus som ikke hjelper dem nevneverdig, med en meget god Michael Fassbender som gjør maks ut av sine to karakterer.

Dessverre veier ikke de positive sidene nok opp, til at det dette føles vellykket. Den veien dette universet har gått oppleves skuffende og mer forvirrende enn oppklarende. Filmen er på mange måter fanget i sin egen verden. Jeg prøver å bli overbevist, og jeg vil bli overbevist, for jeg elsket dette universet. Men noen ganger burde man la ting bare ligge. Det hjelper liksom ikke at det er et godt stykke filmatisk arbeid som har sine øyeblikk, når helheten ødelegges med et meningsløst manus og med et monster hvor skremmeeffekten kjennes nærmest fraværende.

Det er egentlig godt gjort når man tar utgangspunkt i et av det mest skremmende monstre i filmhistorien.

«Alien: Covenant» har ingrediensene, men klarer ikke helt å finne oppskriften. 

Michael Fassbender som det syntetiske mennesket David, med skremmende ambisjoner

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE