ANNONSE

TROLL: En gretten Dovregubben ute av sin velkjente hall
FOTO: Maipo / Nordisk Film Distribusjon

Fet innpakning - tynt innhold

«Askeladden» har noen triks i ermet som hindrer den fra å bli en komplett katastrofe, men etterlater et inntrykk av å ha forspilt en storslått mulighet.


Robert Depuis

 29.09.17, kl. 14:52
 07.10.17, kl. 18:35


ANNONSE
ANNONSE

 

FILM: Et sted i Norge, i en eventyrtid for lenge, lenge siden, må Prinsessen Kristin (Eilie Harboe) gifte seg med en prins før hun fyller 18 år. Hvis ikke vil Trollet kjent som Dovregubben, våkne fra dvalen og ta henne vekk fra kongsgården som sin personlige slave.

Hvorfor er visstnok uvesentlig, men det er realiteten. Det at denne tilsynelatende velkjente informasjonen kommer såpass brått på alle, slik at faren må holde en audition kvelden før datterens 18-årsdag virker derimot noe underlig.

Uansett, en smakløs dansk prins med navn Fredrik (Allan Hyde) seiler fort opp som favoritt, noe Kristin ikke vil ha noe av, så hun rømmer. Dette får store katastrofale følger, da Dovregubben våkner fra dvalen grunnet lukten av en fersk 18-årig prinsesse på rømmen.

En lovnad om Prinsessen og halve kongeriket blir derfor sendt ut til de som kan redde prinsessen fra Dovregubbens klamme trollfingre. Espen og hans brødre Per og Pål ser en mulighet til å redde sin nedbrente gård, og begir seg ut på et redningstokt som etterhvert krysser veiene til en sjalu dansk prins, forførende huldre, skumle drauger, frekke hekser og gretne troll.

Ei huldre i sitt mest forførende antrekk

Syltynt manus

Filmens største problem er bakgrunnsmaterialet, som er basert på et av Asbjørnsen og Moes samlede folkeeventyr. Historien, og hvordan den har blitt overført til skjermen via et heller syltynt manus, virker utdatert før det i det hele tatt starter.

Dovregubben som våkner fra en lengre dvale med en noe underlig agenda, virker ekstremt opptatt av å sove seg gjennom store deler av filmen.

Hele den romantiserte prinsessehistorien føles gammeldags, med en karakterbesetning på grensen til irriterende - der enkelte også overskrider den grensen titt og ofte.

Vebjørn Enger som Askeladden har nettopp fått et magisk kart som takk for å ha hjulpet en fanget heks

Storslått foto

Enkelte scener har også sine begrensinger når det kommer til produksjonsverdi, med et kongelig slott som virker heller stusselig med tanke på de majestetiske dimensjoner et kongepar fra eventyr bør boltre seg i.

Et storslått foto prøver derimot å bøte på dette ved å utnytte sitt scenario av norsk natur til det fulle, med ekstra trykk på farger hvor spesielt grønt er et gjennomgangstema. Mikkel Brænne Sandemose, regissøren fra «Gåten Ragnarok» og «Fritt vilt III» har god kontroll på det visuelle. Dessverre skorter det mangelfulle manuset på den dramaturgiske oppbygningen, og får regien til å fremstå rotete.

Det hjelper heller ikke nevneverdig at skuespillerne sliter med å fremføre replikker troverdig, noe som ender i en unaturlig og kunstig fremførelse. Spesielt prinsesserollen føles bortkastet, der Eilie Harboe frisk fra en fremragende rolletolkning i «Thelma», her har ingenting å spille på annet enn en kjedelig prinsesse-stereotype.

Prinsessen fanget av Dovregubbens klamme fingre

Tekniske mangler

Teknisk har filmen også noen irriterende øyeblikk, med et lydbilde som virker ettersynkronisert store deler av filmen. Noen scener later til å mangle noen bilder hvor klippingen må ta noen reddende grep som ikke alltid fungerer optimalt. Musikken er til tider vel dominerende, der vi følger de ulike karakterene i Norges mørke skoger. Men et høydepunkt har den, når de endelig bruker Edvard Griegs berømte «Doveregubbens hall» på en av mange forfølgelsescener.

Filmen har ellers noen scener av den mørke sorten som gjør at de aller minste automatisk blir ekskludert fra kinosalen, hvilket vil ødelegge en eventuell felles familietid på kino.

Askeladden, hans brødre Per og Pål, samt prinsessen Kristin oppdager noe stort

Fin innpakning – tynt innhold

Resultatet blir dessverre nokså tynt, spesielt med tanke på hva man kunne utnytte av norske myter i den ublide norske fjellheimen.

Det blir mye nesten, og mye fin innpakning uten for mye innhold. Den har likevel enkelte fantastiske scener som mer enn oppfyller forventningene. Likefullt sitter man igjen med en følelse av at dette hadde et potensiale som aldri var i nærheten av å fullbyrdes.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER


FØLG DRAMMEN LIVE24 PÅ FACEBOOK

TILBAKE TIL FORSIDEN


ANNONSE